Da jeg begynte på min livsstilsendring i 2016 veide jeg 120 kg, og jeg har hatt en vektnedgang på 55-56 kg. Det har jeg klart gjennom en livsstilsendring, kosthold og trening 🙂

 
 
I mange år var jeg overvektig, og jeg tok på meg en maske hvor jeg latet som om jeg hadde det bra. Innerst inne var det tungt, og jeg hadde det ikke bra med meg selv. Energi og overskudd ble borte. Det var tungt å gå, det var tungt å røre på seg og fysisk aktivitet var forferdelig.
 
 
Jeg utsatte i det lengste å gå innom en klesbutikk for å kjøpe klær, for det var noe av det verste jeg gjorde! Endte alltid opp på butikken Kappahl på avdelingen XLNT hvor de selger klær i store størrelser.
 
 
De gangene jeg gikk i byen sammen med venninner ville de selvsagt se på klær i butikker. Det var rett og slett et mareritt å være med på, for jeg visste at de klærne venninnene mine så på ikke passet meg. Der gikk jeg sammen med venninnene mine og nikket og sa at klærne vi så på var kjempefine.
 
 
Takk og lov finnes det i dag klesbutikker hvor de selger kjempefine klær i store størrelser. Jeg fikk tak i meg mye fine klær i størrelsene jeg brukte.
 
 
Klærne kjøpte jeg litt for store slik at jeg kunne skjule kroppen min. Det å skjule kroppen min med for store klær ble en falsk trygghet for meg, og det ble en vane å kle seg i store klær for å slippe å vise frem at man var overvektig
 
 
Heldigvis har jeg vært omgitt av familie, slekt og venner som aldri har sagt ett eneste skeivt ord om min overvekt. De kommenterte aldri mitt utseende. Det var nok fordi de visste at jeg ikke kunne være så mye i fysisk aktivitet grunnet mange operasjoner årlig pga av min kroniske betennelsesreumatisme.
 
 
Lite fysisk aktivitet + usunn mat = Overvekt. Så enkelt er det!
 
 
I mai 2016 ble jeg operert i achillesscenen min, og jeg begynte til fysioterapeut for opptrening. Da grep jeg sjanen. Det var nå eller aldri!
 
 
Snakket med fastlegen min om at jeg ønsket å gå ned i vekt, og fastlegen støttet meg 100%. Han ønsket at jeg skulle prøve å gå ned uten en slankeoperasjon. Jeg snakket så med fysioterapeuten som sa hun ville hjelpe meg med treningsopplegg + kosthold. Fysioterapeuten fortalte at siden jeg har kronisk reumatisme så hadde jeg rettigheter på å få trene så mye jeg ville etter jeg hadde oppnådd frikortgrensen for egenandelen min.
 
 
Til å begynne med begynte jeg å trene en dag i uken. Det var helt forferdelig, og dørstokkmila var så ufattelig tung mange ganger. Prøvde å finne mange unnskyldninger for ikke å dra på trening. Etter ett par måneder begynte jeg å merke at jeg hadde fått mer energi etter jeg hadde vært på trening. Bare et i seg selv var en stor motivasjon 🙂
 
 
Det var i løpet av våren 2017 at jeg begynte å trene to dager i uka, og jeg fikk enda mer energi. Gjett om det var godt. Merket på klærne at de satt løsere på kroppen, og mange kommenterte at de så at jeg hadde gått ned litt i vekt 🙂 Det i seg selv var en kjempestor motivasjon for meg 🙂
 
 
I løpet av årene jeg har holdt på med livsstilsendring, kostholdsendring og vektnedgang måtte jeg igjennom flere operasjoner i leddene mine. Det resulterte i at jeg måtte ta et avbrekk fra treningen i 2-4 uker før jeg kunne fortsette med trening. Da ble jeg satt litt tilbake, og måtte gå tilbake noen hakk på treningsbelastningen min, og jeg måtte begynne med trening en dag i uka igjen en periode før jeg økte til to dager.
 
 
Etter hvert begynte jeg å trene 3 dager i uken med to fullkroppsøkter og en overkroppsøkt, men etter jeg hadde blitt operert måtte jeg gå tilbake på å trene to dager i stedet for tre.
 
 
Selv om folk rundt meg kommenterte at de så at jeg hadde gått ned i vekt var jeg blind for hvordan kroppen min hadde forandret seg. Jeg merket det på klærne at jeg hadde gått ned, men i følge øynene mine så jeg den samme personen som da jeg begynte livsstilsendringen min, kostholdsendringen min og vektnedgangen min i 2016. Det hører jeg er vanlig når man holder på med en vektnedgang.
 
 
I dag når jeg har hatt et vekttap på 55 – 56 kg så ligger mye i hodet mitt som jeg må jobbe med.
 
 
Ta f.eks. når jeg skal kjøpe klær. Jeg skal ikke legge skjul på at klærne mine som jeg brukte da jeg var på det største er for store. Bruker de samme buksene som jeg brukte da jeg var overvektig, men jeg bruker belte på dem for å få buksene til å henge på meg. Jeg bruker de samme blusene og genserne som jeg kan skjule kroppen min med. Noe i hodet mitt sier at jeg fremdeles bør bruke klær som er store og vide.
 
 
Fremdeles gruer jeg meg når jeg skal inn på en klesbutikk for å se etter klær jeg kan kjøpe, og jeg går automatisk inn på avdelingen hvor de selger store størrelser for å se etter klær der. Skrekken for at klær ikke skal passe meg ligger i hodet mitt.
 
 
Jeg vet jo så inderlig godt at jeg har oppnådd vektmålet jeg hadde og vel så det. Det var mer enn hva jeg hadde forventet på forhånd. Vekta mi er en sunn vekt for min høyde.
 
 
Når man går ned i vekt slik jeg har gjort må hodet være med, og det tar tid for at hodet og øynene blir vant med å se den nye kroppen i speilet. Jeg må bli kjent med min nye kropp, og det er ikke gjort over natten.
 
 
Noen av mine gode og nære venner, mannen min og familien min sier at jeg skal være stolt av kroppen min og det jeg har fått til. De oppmuntrer meg til å våge og vise frem kroppen med klærne jeg kjøper meg, og de oppmuntrer meg til å ikke kle meg i store og vide klær. Det er vanskelig, for når man har gjort det i så mange år er det en vanskelig sirkel å komme ut av.
 
 
Følelsen og tanken på når et klesplagg blir for trangt og stramt sitter igjen fra da jeg var overvektig. Den følelsen og tanken er jo bare tull og tøys.
 
 
I følge fastlegen, fysioterapeut og kostholdsveileder vil det ta tid før hodet og øyne venner seg til å se det synet av den nye kroppen som jeg har jobbet hardt for i 4 år.
 
 
Redselen for å gå opp igjen er høyst tilstede, og er det noe jeg ikke vil er det å bli overvektig igjen. Jeg jobber hardt for å holde vekten stabil slik at kroppen min skal venne seg til vekten. Det gjør jeg ved å fremdeles veie maten og telle kalorier.
 
 
I september 2019 var jeg til kostholdsveileder, og hun fortalte meg at i begynnelsen etter en vektnedgang slik jeg har hatt er det vanlig å bli litt stresset når man ikke vet hvor mange kalorier man spiser til hvert måltid. Kostholdsveilederen mente jeg måtte prøve å spise på øyemål. Da kjente jeg at jeg ble temmelig stresset bare ved tanken. Det handler litt om å miste kontrollen. Hun spurte meg om jeg ble stresset ved å øke kaloriinntaket, og det svarte jeg helt ærlig på at jeg ikke var. Det har gått kjempebra å øke kaloriinntaket på mat. I samråd med kostholdsveilederen skal jeg fortsette å veie maten min og telle kalorier siden det ikke gjør meg stresset. Noen kan bli stresset av å telle kalorier og veie mat, men det blir ikke jeg. Her er vi mennesker forskjellig. Hver og en må finne ut av hva som fungerer best for seg selv.
 
 
Nå må jeg jobbe for å venne meg til min nye kropp, for det sitter i hodet at jeg skal kle meg i store klær for å skjule kroppen min.
 
 

Meg selv 17.05.2015.

Meg selv i sofaen sammen kattene mine 🙂 Bildet er tatt 30.09.2016 av fotograf Anna Løvlund.

Bilde av meg selv tatt 24.08.2019 da vi var i Gdansk.

Bilde av meg selv, og bildet ble tatt på Røros 16.11.2019.

 
 
Som dere kan se av bildene har det skjedd en stor kroppslig forandring. Når jeg var så overvektig som jeg var var tanken min å skjule kroppen min. Den sirkelen må jeg komme bort fra, og jeg må jobbe med tankegangen min at jeg kan kjøpe meg klær i klesavdeling hvor de selger normale klesstørrelser.
 
 
Ta for eksempel forrige helg da mannen min og jeg var ute for å handle. Vi gikk innom sportsbutikken G-sport for jeg skulle ha meg et par nye trenings T-skjorter. Det endte med at jeg av gammel vane kjøpte størrelse XXL. Grunnen til det er fordi jeg er redd for å gå med tettsittende klær.
 
 
Jeg er fullstendig klar over at jeg må endre tankemønster i hodet mitt, for det er i hodet det sitter. Nå skal jeg glede meg, og jeg skal være stolt av min nye kropp som jeg har jobbet hardt for å oppnå.