Sommeren 2007 åpnet jeg min første blogg på blogspot. Det var en ren katteblogg som kun handlet om kattene mine. Inspirasjonen til å blogge fikk jeg fra flere av mine rasekattvenninner som blogget. På det tidspunket blogget jeg på blogspot. Jeg syntes det var kjempegøy å blogge, og en interessant hobby 🙂 Flere av mine rasekattvenninner hadde en annen blogg i tillegg, og den bloggen de hadde i tillegg handlet ikke om katt, men om hobbyene deres. Jeg syntes dette så kjempegøy ut, og tenkte: “Hvorfor ikke prøve å åpne en hverdagsblogg” som skulle handle om mine interesser, hobbyer og livet mitt 🙂 Sommeren 2008 tok jeg mot til meg og åpnet min første hverdagsblogg.
 
 
I begynnelsen var jeg ukritisk til det jeg la ut. Bildene var så som så, men jeg fikk gode tips fra flere av bloggvennene mine som fulgte meg at jeg burde beskjære bildene, for noen av bildene kunne virke rotete å se på. Jeg var også ukritisk når jeg la ut bilder, og jeg la ut bilder uten å tenke på konsekvenser. Jeg publiserte bilder av familie og venner, og jeg spurte alltid om det var greit at jeg fikk lov til å legge ut bilder av dem. Det sa de ja til.
 
 
Etter som årene har gått har jeg blitt mer og mer forsiktig med å dele bilder av familie, slekt og venner. Jeg har opplevd uheldige episoder hvor andre bloggere har prøvd å snoke opp hvem som var avbildet på bildene mine. Dermed begynte jeg å bli forsiktig med å poste bilder hvor mennesker jeg kjenner er med på bildene. Hvis jeg poster bilder hvor noen jeg kjenner er med på bildene, så gir jeg bildene falske navn slik at ingen kan spore opp hva de som er med på bildene heter. Man kan høyreklikke på et bilde for å finne informasjon om billedtittel.
 
 
Som blogger utvikler man seg hele tiden, og når det gjelder billedbruk på sosiale medier har jeg lært kjempemasse hvilke hensyn jeg vil ta, og når det gjelder personvern. Ikke bare personvern for de jeg legger ut bilder av, men også for meg selv.
 
 
Personlig blogging er en balansegang for hvor personlig og åpen skal man være og ikke være. Jeg ønsker jo å være personlig. Prøver så langt som råd er å aldri nevne navn på familiemedlemmer. Jeg omtaler dem som moren min, søsteren min, mannen min, svogeren min etc. Det er ikke fordi jeg de har bedt meg om det, men fordi det handler om deres personvern.
 
 
Når det gjelder omtale av vennene mine har jeg en klar avtale med noen av vennene mine å bruke et helt annet navn enn det de heter. Det handler også om personvern for dem. Når to av dem kommenterer på bloggen min bruker de det samme navnet jeg jeg bruker når jeg omtaler dem. Jeg har fått tillatelse til å legge ut bilder av flere av vennene mine på bloggen, og har akkurat samme prinsipp da som når jeg omtaler vennene mine. Jeg skriver det navnet som vi har blitt enige om under bildet.
 
 
Før jeg ble 80% ufør jobbet jeg som førskolelærer i ulike barnehager og ved 6-årstilbud samt lærer/spes.ped i grunnskolen. Jeg nevner aldri navn på barnehagene og skolene jeg har jobbet på. Det kunne ikke falle meg inn. Som førskolelærer og lærer/spes.ped har jeg signert noe som heter taushetsplikt, og den gjelder fremdeles selv om jeg er uføretrygdet. Man vet aldri. Plutselig kan noe kjenne noe som jeg har hatt som unge i barnehagen eller elev i skolen. Jeg kan trekke frem eksempler om hendelser som har hendt, men det er på det generelle planet som f.eks. til bruk i en diskusjon eller et tema. Da er det eksempelet jeg vil belyse.
 
 
Moren min bor på omsorgsbolig, og der er det tilsammen 8 beboere. Når jeg besøker moren min treffer jeg de andre beboerene, og jeg får jo med meg litt hva som skjer både gjennom det moren min forteller og det jeg ser og hører selv. Selv om jeg ikke jobber der føler jeg at jeg har moralsk taushetsplikt. Jeg kan aldri i livet tenke meg å nevne navn på noen av beboerne som bor på omsorgsboligen hverken til vennene mine, på bloggen eller på facebook. Det handler om respekt for de andre beboerne som bor der, og ikke minst handler det om min egen moral. Det ville vært nokså flaut om jeg fortalte om en av beboerne som har gjort slik og slik, også viser det seg at noen tilfeldige kjenner vedkommende.
 
 
Jeg er med i styret i katteklubben jeg er med i, og der har vi taushetsplikt. Selv om vi ikke har signert på en taushetspliktskjema har vi taushetsplikt når det gjelder saker vi tar opp.
 
 
I begynnelsen da jeg blogget var jeg nokså uforsiktig av meg, og jeg stolte litt vel mye på andre bloggere. Det har straffet seg for meg, og et par av bloggerne har misbrukt den tilliten de fikk fra meg. Jeg vil ikke rippe opp i dette nå, for det begynner å nærme seg 9 – 10 år siden det skjedde.
 
 
I 2010 begynte 3 av mine rasekattvenner (blant dem barndomsvenninnen min som har abyssiner fra mitt oppdrett) å blogge, og de tok med en gang forhåndsregler for hva de gjorde på bloggene sine.
 
 
Alle tre var tydelige på hvordan de ville ha bloggene sine. De ville ikke dele bilder av familiemedlemmer, slekt, ungene sine, bilder av nærmiljøet sitt og andre ting som kunne føre til at de ble gjenkjent. Alle tre ønsket å være anonyme gjennom bloggen, og det har de greid. Selvsagt var ikke dette populært, og de ble beskyldt fra 2-3 andre bloggere at de var falske bloggere.
 
 
Tre av dem blogger fremdeles, men de deler aldri personlige bilder. Kun bilder av kattene deres, naturbilder og de skriver om generelle ting som opptar dem. I begynnelsen da de blogget var det 3-4 bloggere som var opptatt av å få vite deres riktige navn, og det fikk de ikke.
 
 
Da de begynte å blogge fikk jeg munnkurv om å fortelle navnene deres til andre bloggere. De la merke til hvordan noen få bloggere oppførte seg mot andre bloggere. Det ble på den tiden ikke respektert. Beskyldningene haglet om at de var falske bloggere.
 
 
Fremdeles den dag i dag får en av mine bloggvenner (barndomsvenninnen min som har abyssiner fra mitt oppdrett) beskyldninger at hun er en falsk blogger, og det pga av hun har personlig valgt å ikke dele bilder av ungene sine, familien sin, slekt og andre personlige ting!
 
 
Er det slik at andre bloggere har krav på å få vite riktig navn og identitet på bloggere som har et prinsipp om at de vil være mest mulig anonyme? Jeg synes det blir helt feil! Hvis bloggere ønsker å være anonyme, ikke dele private bilder, ikke nevne navn på unger og familiemedlemmer er det en rettighet man har! Alle har rett til å være anonyme på nettet!
 
 
Årsakene til at bloggere ønsker å være anonyme er forskjellige. Noen har jobber som gjør at de må være forsiktige med hva de deler på bloggene sine av personlig informasjon. Blogging er for alle enten om man er advokat, politi, sykepleier, leger, psykolog, kokk, uføretrygdet, sekretær og lærer. Man finner bloggere innenfor alle yrkesgrupper, og det er det som gjør blogg til noe unikt 🙂
 
 
Kan man ikke bare akseptere at noen bloggere ikke ønsker å dele alt av privatlivet sitt på blogg? Det er ingen andre bloggere som har krav på å få vite navnet til andre bloggere, få mailadressen og få mobilnumrene til andre bloggere!
 
 
Personlig har jeg gitt 4 av mine bloggvenner mobilnummeret mitt, og jeg har dem som venn på facebook. Dere fire vet selv hvem dere er. Det er fordi jeg stoler 100% på de fire bloggerne, og de har aldri misbrukt min tillit.
 
 
Etter som årene har gått for meg som blogger har jeg blitt mer og mer bevisst på hva jeg deler av meg selv, og av innhold i det jeg skriver av innlegg. Jeg tror jeg har funnet balansegangen for meg om hva jeg ønsker å dele på hverdagsbloggen min.
 
 
Det finnes ingen fasit på hvor personlig man skal være og ikke være. Jeg som har blogget noen år, og har sett hva andre bloggere er i stand til tar forhåndsregler når det gjelder innlegg jeg skriver og bilder jeg deler på bloggen min. Det er en balansegang som fungerer fint for meg 🙂
 
 
Hver må finne sin balansegang, men det er lurt å ha i bakhodet at noe kan skje hvis du deler et bilde av f.eks. vennene dine på bloggen. Det kan være at noen uærlige kan prøve å spore opp den vennen du har delt bilde av hvis du har gitt bildet riktig navn på den vennen din.
 
 
Selv om nære familiemedlemmer, ektefeller, slekt og venner sier at det er ok at du deler bilder av dem på blogg er det lurt å være bevisst på hva man gjør.