Hvem er du som sitter på din høye hest, og kritiserer at folk er uføretrygdede? Du som kritiserer er jo selv uføretrygdet. Er ikke det litt dobbeltmoralistisk? Jo det er det faktisk. Har du mer rett enn andre til å være uføretrygdet? Du som selv er uføretrygdet kaller andre uføretrygdede for late!
Du kan sitte foran meg å kritisere meg for at jeg som uføretrygdet må ta medisiner som jeg har fått foreskrevet av min fastlege som er den som kjenner meg godt gjennom mange år. Disse medisinene må jeg ha for å holde reumatismen min i sjakk, og for at jeg skal slippe å ha smerter. Selv går jo du på nokså sterke medisiner.
Jeg har sagt det til deg at dine uttalelser gir ingen mening, men du snur det døve øret til. Du fortsetter å rakke ned på andre som er uføretrygdet, du påstår vi er late og du påstår at vi er snylter på samfunnet. Ja vel. Da er du også en snylter da på samme måte som meg.
Jeg har forsøkt å forklare deg at det å bli uføretrygdet ikke har blitt gjort over natta. I min situasjon har det tatt mange år før jeg til slutt fikk innvilget 80% uføretrygd. Etter mange år som førskolelærer måtte jeg omskoleres til lærer. Førskolelæreryrket ble alt for tøft for kroppen min.
Som førskolelærer er det mye løft av unger. Hvis en unge ramler og slår seg, må du løfte ungen opp for å trøste ham, det er skyving av akebrett, skyving av disser, av- og påkledning, og du må være ute i all slags vær og vind.
I 1994 begynte jeg å kjenne at det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg skulle hjelpe ungene i barnehagen hvor jeg jobbet ved av- og påkledning, det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg dro ungene på akebrett og skyve dissene. Hvis jeg løftet opp en unge for å trøste ham/henne verket det i begge armene, og når jeg stod ute i regn- og snøvær verket det i hælene og anklene mine. Ved arbeidsdagens slutt hadde jeg store kuler bak hælene, slik at jeg nesten ikke fikk på meg sko!
Når jeg kom hjem fra jobb, måtte jeg ta meg parasett for å få bort smertene, og jeg måtte legge meg på sofaen når jeg kom hjem fra jobb. Da verket det i hele kroppen. Likevel fortsatte jeg å jobbe i jobben min som jeg elsket kjempehøyt! Etter hvert begynte jeg å være stiv i leddene om morgenen. Det eneste som hjalp var en lang og varm dusj. Kan vel kanskje si reketemperatur 🙂
På våren 1995 ble jeg henvist til ortoped, og jeg ble operert i ankelen. De fjernet leddhinnene mine i begge ankler. De var betente, og det var en indikasjon på at jeg kunne ha det som kalles kronisk betennelsesreumatisme. Jeg ble henvist videre til reumatolog. I mellomtiden opererte jeg begge albuer for betennelse. Da jeg kom til reumatologen fant han fort ut at jeg hadde diagnosen kronsik betennelsesreumatisme. Han anbefalte meg på det varmeste å tenke i nye baner når det gjaldt yrke. Det var ikke noe morsom beskjed å få, men jeg tenkte for meg selv: “Dette skal fader meg ikke knekke meg!”. Jeg grep muligheten, og fikk omskolering.
Høsten 1996 begynte jeg på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg tok flere fag, for å få adjunkt med opprykk. Ble ferdig på lærerhøgskolen våren 2000, og fikk meg jobb som faglærer ved en ungdomsskole her i Trondheim.
Jeg stortrivdes i yrket mitt, og det var kjempeherlig å få jobbe med ungdommer 🙂 Ingen dag på jobben var like 🙂
Jeg hadde smerter i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre mens jeg jobbet som lærer også. Verst gikk det utover ankler, hæler og skuldre. Som lærer står man mye, og nesten hver dag når jeg kom hjem fra jobb hadde jeg store kuler bak hælene som var ildrøde. Jeg måtte sitte med føttene høyt på ei pute når jeg var hjemme. Til tider måtte jeg også bruke krykker for å avlaste, men jeg gikk på jobben, for jeg stortrivdes i jobben min, og ville ikke være borte. Etter jeg hadde hatt inspeksjon var det kjempevondt i hælene og anklene mine at jeg neste grein.
I løpet av de årene jeg jobbet som lærer på ungdomsskolen, ble jeg operert 6 ganger i hæler og albuer pga at jeg måtte fjerne betennelse som var dannet seg. Etter et par uker med sykemelding var jeg tilbake på jobb. Rektor sa det til meg en gang at han beundret meg og mitt stå på humør.
Hele tiden hadde jeg kjempegodt samarbeid med ortoped og reumatolog. De mente at jeg måtte fritas for turdager om høsten og skidager siden jeg fikk så fort betennelser. Det gikk skolen med på, og jeg fikk slippe høstturdager og skidager.
Høsten 2002 var skolen så snill at de dekket tilleggsutdannelse i musikk, slik at jeg fikk ta musikk mellomfag. Etter jeg var ferdig med musikk mellomfag fikk jeg jobbe som timelærer i musikk og KRL, og det var to fag jeg stortrivdes med å ha.
Skolen var også kjempegrei med meg slik at jeg fikk ta musikk mastergrad ved NTNU i Trondheim. Jeg jobbet i 50% stilling som faglærer i musikk, og studerte musikk mastergrad ved siden av. Det gjorde jeg frem til desember 2006. Jeg stortrivdes med musikkstudiet, og jeg visste at jeg var på rett hylle 🙂
Betennelsesreumatismen min i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre ble verre, og MR av høyre og venstre håndledd viste at begge håndleddene var totalt utslitte.
Våren 2005 måtte jeg ty til operasjon hvor de stivet av høyre håndledd. Det ble 8 uker med gips og pinner gjennom håndleddet. Jeg fikk jobbet de dagene jeg skulle jobbe, for siden jeg er halvveis høyre- og venstrehendt skrev jeg med venstre hånd på tavla 🙂
Smertene i leddene mine ble verre og verre, og jeg fikk en 30% stilling på skolen hvor jeg jobbet. Det merket jeg var mye bedre for meg, og jeg kunne fungere som noenlunde smertefri på jobb om dagene. Jeg skjønte nok innerst inne at dette kom til å gå mot uføretrygd på sikt, men så vil man prøve alt man kan for å fortsette i jobben man stortrivdes i!
I januar 2006 begynte jeg å ta på meg feelance spillejobber på fløyta i bryllup, begravelser, ved hyggetreff og ved gudstjenester, og det gav meg kjempemasse. Det var en glede å få formidle musikk til de som hørte på. Jeg merket at mitt venstre håndledd kranglet med meg når jeg spilte, og plutselig kunne håndleddet hoppe ut av ledd. Det var j… vondt!
Jeg fikk meg 20% stilling som kordirigent for et blandetkor her i Trondheim, og det trivdes jeg også kjempegodt med.
Innimellom hadde jeg en del operasjoner i ankler og hæler hvor jeg måtte fjerne betennelser som hadde kommet tilbake, og reumatologen og ortopeden sa at det måtte jeg venne meg til, for når jeg har kronisk betennelsesreumatisme, må jeg regne med å operere betente ledd for å bli smertefri.
Jeg gikk også til fysioterapeut som fulgte meg godt opp med treningsprogram, og det gjør jeg fremdeles den dag i dag. Har gått til samme fysikalske institutt siden 2005.
I 2009 hadde fastlegen min, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min hadde møte med med meg, og på det møtet sa de rett ut at de syntes lærerjobben ble alt for tøff for meg. Jeg hadde store smerter i skuldre etter jeg hadde skrevet på tavla, jeg hadde smerter i ankler og hæler fordi jeg måtte stå så mye og håndledd og albuer tålte ikke at jeg skrev for hånd. De mente at uføretrygd var det beste for meg, og fastlegen sa at han ville sykemelde meg 100%, men det ville ikke jeg. Til slutt ble vi enige om at jeg ble sykemeldt i 80% slik at jeg kunne fortsette å dirigere koret jeg var dirigent for, og freelancejobbingen på tverrfløyta måtte jeg fortsatt holde på med. Fastlegen, ortoped, reumatolog og fysioterapeut var enige om at jeg holdt på med rovdrift på kroppen min når leddene mine var betente som de var.
Dermed ble jeg sykemeldt, men jeg var heldig å få fortsette med å jobbe i 20% stilling som kordirigent, og ta på meg spillejobber på tverrfløyta.
Sykemeldingsperioden pågikk ett år, så kom jeg over på rehabiliteringspenger i påvente av videre arbeidsutredning.
Veilederen min på NAV hadde også kjempegod kontakt med fastlegen, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min. Hun var helt enig i avgjørelsen til fastlegen min om at jeg måtte se hvor mye kroppen min tålte av belastning i et yrke.
Våren 2012 fikk jeg meg praksisplass hvor jeg skulle være under min arbeidsutrpøvingsperiode, og jeg var kjempeheldig at jeg fikk være på kontoret på Norges Korforbund Sør-Trøndelag 🙂 Det var 4 kjempeherlige måneder, og jeg stortrivdes på arbeidsplassen hvor jeg var 🙂 Siden smertene er verst om morgenene begynte jeg kl.10.30 på jobben. Om morgenen er ankler og hæler så stive at jeg nesten ikke greier å gå på foten, men etter en god og varm dusj fungerer kroppen sånn noenlunde igjen.
Jeg begynte først i 50 %, men jeg fikk fort betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre. Gikk så ned i 40% , og det samme skjedde da. Måtte gå ned til 30%, og det gikk nesten bra, før jeg prøvde meg opp til 40% som ikke gikk. Så prøvde jeg meg i 30% ennå lengre, men til slutt sa det stopp. Til slutt måtte jeg gå ned til 20%, og det gikk kjempefint!
Jevnlig under hele arbeidsutprøvingen hadde veilederen min kjempegod kontakt med meg og hun som var fast ansatt på Norges Korforbund Sør-Trøndelag sitt kontor.
Etter de fire månedene skulle det gis en rapport, og der står det svart på hvitt: Engasjert, gjør jobben sin, og mer enn det hun skal, ser det som skal gjøres, pliktoppfyllende, god orden, god arbeidsmoral, møter presis, sosial, godt humør, og de skulle mer enn gjerne ha ansatt meg i 20% stilling hvis de hadde hatt midler til det. I rapporten stod det at kroniske betennelser i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre satte en stopper for meg, og NAV støttet en uføregrad på 80%.
Etter dette var det bare å vente på svar om jeg fikk uføretrygden innvilget, og i februar 2013 fikk jeg innvilget 80% ufør. Det siste veilederen min på NAV sa at hun var over hodet ikke bekymret for at jeg ble uføretrygdet, for hun visste at jeg hadde mange fritidsinteresser som musikk, kor, katter, katteutstilling, fotografering, håndarbeid og at jeg var sosial med familie og venner.
Til deg som sitter og tror at vi uføretrygdede bare har knipset i hendene for å få trygd må du tro om igjen! Du som selv er uføretrygdet vet det like så godt som meg at det tar tid!
Når du sitter og sier at jeg må lære meg å leve med smertene mine, kjenner jeg at jeg blir temmelig irritert. Hvem er det som sitter og snakker om sin sykdom? Jo det er deg!
Jeg lærte meg tidlig å leve med smertene mine, og jeg vet hva jeg skal gjøre for å ha en bra dag. Det dager hvor jeg ikke får på meg sko på føttene fordi jeg har store ildrøde kuler bak hælene, og leddene verker. Det er dager hvor jeg må ta frem krykkene mine å avlaste føttene mine, og det er dager hvor håndledd, albuer og skuldre verker og verker. Jeg har ett hovedmål, og det er at jeg ikke vil synke ned og synes synd på meg selv, for det blir det aldri bedre av. Siden jeg vet at du sitter og kritiserer holder jeg heller kjeft om reumatismen min til deg. Det er for å slippe å høre at jeg ikke fortjener å være uføretrygdet, slippe å høre deg formane og belære meg om min reumatisme.
Du selv vet best hva som er best for deg og din sykdom, og jeg vet best om min reumatsime, og hva som fungerer best for meg. Det som fungerer for deg, fungerer ikke nødvendigvis for meg.
At du trenger med vekter og går turer i marka flere ganger i uka er rett for deg, men det er ikke nødvendigvis det som er rett for meg. Jeg forholder meg til treningsopplegg jeg har fått av min fysioterapeut, for det er han som kjenner meg og reumatismen min gjennom mange år. Han vet hva kroppen min tåler og ikke tåler.
Vær så snill å vise hensyn neste gang du uttaler deg om det å være uføretrygdede, og spesielt med tanke på at du selv er 70% uføretrygdet i samme situasjon som meg.
Bra skrevet innlegg, og jeg er helt enig med deg. Hvis du er uføretrygdet selv, sitter du ikke og rakker ned på andre som er uføretrygded. Alle som er ufør har krav på det pga helsen sin. Jeg kjenner fire som er uføretrygdet på grunn av forskjellige kroniske lidelser. Det er alt fra psykiske lidelser, fibromyalgi og reumatisme.
Jeg husker da jentene gikk i barnehagen takket jeg meg selv for at jeg ikke jobbet i barnehage, for jeg så hvor mye tunge løft de hadde med ungene og de skulle kle av og på ytterklær på 16 unger på avdelingen. Det er ikke rart at det går på helsa løs. Mange av de som jobbet i barnehagen der jentene våre gikk var sykemeldte i lengre perioder pga ryggplager. Når jeg kom inn på avdelingen, og så at de voksne satt på bittesmå stoler tenkte jeg at her kom de ikke til å bli i mange år.
Jeg kjenner deg godt, og har kjent deg i mange år. Du har alltid hatt et humør som jeg har beundret deg. Selv etter alle operasjonene dine i føtter og hender har du beholdt humøret oppe. Kanskje flere burde lære av deg og evnen du har til se lyst på det?
En fin fredag ønskes deg og familien din 🙂
Godklem fra Irene
Irene: Tusen takk for kjempekoselig kommentar på blogginnlegget mitt 🙂
Det er nettopp det jeg mener jeg også. Hun som sitter og kritiserer meg for at jeg er uføretrygdet er jo selv uføretrygdet. I mine øyne er det så dobbeltmoralistisk å kritisere meg for at jeg er uføretrygdet. Jeg har like så mye rett som henne å være det, og jeg har ikke fått det godkjent av NAV uten grunn! Så enkelt er det!
Tusen takk <3 🙂 Blir kjemperørt av de fine ordene du skriver, og det setter jeg kjempestor pris på <3 🙂
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, og stor klem fra Toril og kattene
Jeg er skjokka at noen som er uføretrygdete kan kritisere andre uføretrygdete for at de motar trygd. Du snakker om å skyte seg selv i foten.
Jeg støtter deg fult og helt, og det er fordi jeg kjenner flere som er uføretrygdet. To på jobben min er nylig blitt uføretrygdet. De har holdt på i mange år de også før de fikk uføretrygden innvilget, og jeg har sett hvor hun ene har slitt med smerter og fandens oldemor. Jeg har hatt vondt av henne til tider. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger hun var kvalm, og måtte spy pga smertene sine. Det var på tide at hun fikk det innvilget. Jeg savner henne, for hun var et arbeidsjern uten like på jobben.
Nå har jeg kjent deg siden vi gikk på Katta sammen på 80-tallet, og jeg har fulgt med deg i mange år. Du har aldri vært den som har klaget. Jeg husker du kom med gips og krykker på en av romjulsfestene våre. Du hadde hatt en nokså stor operasjon i foten, men klaget du? Nei det gjorde du ikke. Du beholdt humøret oppe.
Det er bra du sier i fra, for du skal ikke finne deg i kritikk for at du mottar uføretrygd. Visse mennesker skjønner ikke hva det vil si å ha en kronisk sykdom, og de burde ha vært i din kropp. Kanskje pipen har fått en annen lyd.
Finfin ettermiddag til deg, mannen din og kattene dine 🙂
Klem, klem fra Mona Elisabeth
Mona Elisabeth recently posted..Søndagsoppdatering med bilder fra Halsa 🙂
Mona Elisabeth: Tusen takk for kjempekoselig kommentar på blogginnlegglegget mitt 🙂 Jeg setter kjempestor pris på de fine tilbakemeldingene du gir <3 🙂
Det er nettopp det, og hun som kritiserer meg fremstår som en kjempestor dobbeltmoralist når hun kritiserer meg for å ikke ha rett på uføretrygdet. Hun som kritiserer meg har ikke blitt operert i det hele tatt! Det er jeg som opplever mine smerter, og ikke hun som kritiserer! Denne dobbeltmoralismen er så kvalmende at jeg finner ikke ord, og det har jeg fortalt henne også. Likevel sitter hun der og rakker ned på meg. Jeg prøver å unngå å være sammen henne, men av og til treffes vi gjennom andre bekjente, og da sitter hun og rakker ned på meg. Har fortalt henne hvor skapet skal stå, og nå er hun spak etter jeg tok henne fatt sist gang.
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, og sor klem fra Toril og kattene
Noen tenker ikke lengre enn sin egen nese virker det som. Jeg synes uføretrygdete blir dårlig behandlet og utsatt for usaklig uberettiget kritkk. Søsteren min er uføretrygdet på grunn av fibromyalgi. Hun ble utredet for det i 2001, og hun ble uføretrygdet i 2009. Fra da hun fikk diagnosen, og frem til hun ble uføretrygdet måtte hun også ha arbeidsavklaring i noen måneder. Det er så ille at hun kan være sengeliggende noen dager, og jeg blir sint når jeg hører at noen ber henne ta seg sammen å komme seg ut i jobb. Ingen arbeidsgivere vil ansette en arbeidstaker som er kronsik syk, og når du kommer på et intervjue på en ledig stilling er det ikke det første du forteller at du er kronsik syk.
Arbeidsplassen hvor søsteren min var ansatt lovte å legge til rette for henne, men de holdt ikke ord. Hun ble presset til å arbeide overtid, og det endte i at hun ble sengeliggende over flere dager.
En av naboene mine er uføretrygdet pga sosial angst. Hun greier ikke å omgås mange mennesker, og dessverre har hun aldri kommet seg ut i jobb. Det ville være en forbytelse mot de med psykiske problemer å tvinge dem ut i jobb. De har nok med seg selv 24/7.
Du skal ikke akseptere at hun du kjenner snakker negativt om at du er uføretrygdet, og hun har ikke mer rett enn deg til å være uføretrygdet. Jeg håper du sier i fra til henne når hun kritiserer deg, for det er viktig hun får høre at det er tull det hun sier.
Jeg synes det virker som du har et aktivt liv selv om du er uføretrygdet. Du har spillejobber, du er engasjert i styre og stell, du har kattene dine, og du har kor som du synger i. Det er viktig å ha en aktiv hverdag når de er uføretrygdet, og det har du igjen for selv.
Ønsker deg en fin kveld 🙂
Bloggklem fra Gry
Gry recently posted..Mandag og høstferie 🙂
Gry: Tusen takk for kjempekoselig kommentar på blogginnlegget mitt 🙂
Det hele er så dobbeltmoralstisk når hun sitter og kritiserer meg for at jeg mottar uføretrygd uberettiget! Flere av våre felles venner har sagt det til henne at hun må slutte å dømme andre, for hun kjenner ikke til mine smerter. Hun har aldri blitt operert. Etter den siste gangen jeg sa klart i fra til henne ble hun spak, og hun turte neste ikke å se på meg resten av den kvelden.
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Utrolig bra innlegg du har skrevet snuppa;)) Jeg blir forbanna når jeg hører hvordan folk fordømmer det å være uføretrygdet. Og særlig når du forteller at personen er uføretrygdet selv. Da han personen ikke noe hun skulle ha sagt. Og du har lov å si fra at du ikke aksepterer usaklig kritikk. Du har like mye rett som den personen å være uføretrygdet. Og du har ikke fått det uten at det var en grunn. Det er lov til å bruke hjernen for å tenke før man uttaler seg.
Jeg kjenner også noen som er uføretrygdete. Og hun som hadde stillingen min før meg er uføretrygdet. Hun har leddgikt. Skolen prøvde å tilpasse arbeidstiden for henne. Og de prøvde å tilpasse undervisningen henns. Men til slutt måtte hun gi opp. Hun sov nesten ikke om natten på grunn av smertene hun hadde. Det hadde vært bak mål om ikke hun ble uføretrygdet. Hun var en lærer som alle elevene likte godt. Men når kroppen ikke tåler belastningen det er å jobbe er uføretrygd den eneste utveien. Jeg tror det tok 3-4 år før hun fikk uføretrygden innvilget.
Det er ikke noe som heter at den har krav på det og den har ikke krav på det. Og din reumatisme er det du som kjenner best. Ingen andre. Herregud. Det finnes mange tankeløse folk som tror de er de eneste som har krav på ting.
Herregud. Hun ber det holde kjeft om å snakke om sykdom? Vi har kjent hverandre siden vi var 3-4 år gamle. Og jeg var en av de første som fikk vite at du hadde fått diagnosen reumatisme. Jeg har sett deg med gips her og der. Og da jeg har besøk deg på sykehuset etter noen av operasjonene dine. Til og med som nyoperert har du aldri klaget. I hvert fall ikke i nærheten av meg. Du tar alt for mye hensyn til andre. Og det er på tide at du også har lov til å si hvordan du har det hvis du har en dårlig dag med smerter. De som ikke tåler å høre det har liten medfølesle. Eller er store egoister.
Ha en fin søndag;))
Stooor klem fra Else Marit
Else Marit recently posted..Er det trynefaktoren som gjelder på blogg.no når bloggere får straffesanksjoner?
Else Marit: Tusen takk for kjempefin kommentar på blogginnlegget mitt vennen 🙂 Setter kjempestor pris på de kjempefine ordene du skriver, og det varmer så mye at du aner ikke <3 🙂
Hun fremstår i mine øyne som en stor dobbeltmoralist som tror at hun selv har retten på alt, og jeg har klart sagt i fra hvor skapet skal stå til henne. Selvfølgelig har jeg like stor rett til å være uføretrygdet som henne, og jeg blir kjempesint hver gang hun skal diskutere temaet uføretrygd. Det virker som hun gjør det kun for å provosere meg, og ikke noe annet.
Sist gang jeg traff henne ba vennene våre henne om å slutte å diskutere, og de tok mitt parti. De sa det virket som om hun skulle diskutere kun for å provosere, og da turte hun ikke se meg i øynene etterpå.
Jeg er helt enig at slike dobbeltmoralister er noen store egoister, for de ser bare seg selv i deres øyne.
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, og stor klem fra Toril og kattene
Veldig bra innlegg hvor du treffer spikeren på hodet;=)
Jeg er sjokkert over at noen du kjenner som selv er uføretrygdet kritiserer deg for å være det. Ikke bry deg om henne.
Hver gang jeg leser kommentarer hvor de som er uføretrygdet blir stempelt som late, de får høre at de må ta seg sammen å komme seg ut i arbeid og at de snylter på samfunnet blir jeg rasende sint. De som uttaler seg nedlatende på den måten er de som er friske, og ikke sliter med en kronsik sykdom. Hvis det er en ting de ikke har, er det evnen i å sette seg inn i andres sted. Det er INGEN uføretrygdete som snylter på samfunnet, for uføretrygden er en rettighet du som tidligere arbeidstaker og skattebetaler har krav på.
En dame jeg kjenner i slutten av 30 årene er 100% ufør pga psykiske problemer. Hun har forsøkt å jobbe, men når det topper seg for henne klarer hun det ikke. Hun ble sykemeldt. Arbeidsplassene der hun jobbet ville ikke ha henne, for hun var ustabil og mye sykemeldt. Jenta sliter med sosialangst og depresjoner. I perioder fungerer hun veldig bra, men når det blir for mye for henne klarer hun ikke å stå opp om morgenen. Hun har to flotte barn, og hun er en veldig flink mamma til ressurssterke barn. Det hadde vært et overgrep mot henne å tvinge henne i arbeid, og derfor ble hun uføretrygdet. INGEN arbeidstakere ønsker å ha en ustabil arbeidstaker med mye fravær. Det ER en kjennsgjerning. Samme hvor store og flotte løfter politikerne har om at arbeidsplassene skal legge til rette for uføretrygdete kommer det ikke til å gå.
Ta din betennelsesreumatisme. En dag er du i form til å gå på jobb, og du greier kanskje å jobbe i 2 dager før du får smerter. Den 3. og 4. dagen må du bli hjemme, for du har vondt. Arbeidstakerne mener at du vil være til belastning for dem, og de kan ikke stole på deg som arbeidstaker. Dessverre er det slik. På arbeid til oss tar vi i mot noen som skal ha arbeidsutprøving gjennom NAV. Vi opplever noen som er i god form et par dager, og så må de ha egenmelding 3 dager for å hente seg inn igjen. Jeg synes synd på dem, for jeg har sett hvor vondt noen av de har hatt når de har jobbet. NAV sier til oss at vi ikke skal presse dem, for de vil ikke at de skal bli sykere av å arbeide.
Vi to har kjent hverandre siden 2005, og jeg har sett deg komme på utstilling med både gips og krykker. Mannen min spurte en gang du hadde operert hånden din, og hadde gips til over albuen om du alltid var like blid. Den evnen du har til å være positiv kommer du langt med. Du skal ikke la det gå på bekostning av at du har vondt, for det alle med noe mellom ørene forstår veldig godt at du kan ha dager hvor du har smerter.
En veldig god beskrivelse av deg er at du er en livsglad dame med godt humør, og mange flotte interesser som er givende for deg;))
Ha en fin ettermiddag søte deg Torilvennen;=)
Varm og stor klem fra Catzy
Catzy recently posted..Høstens hverdag hos oss;=)
Catzy: Tusen takk for kjempekoselig kommentar på innlegget mitt vennen 🙂 Setter kjempestor pris på tilbakemeldingene, og de kjempefine ordene du skriver <3 🙂 Det varmer kjempemasse <3 🙂
I mine øyne fremstår hun som en kjempestor egoist, og en stor dobbeltmoralist, som tror at hun har rett på alt. Ja hun har like mye krav på uføretrygd som meg, og jeg har aldri i mitt liv sagt noe på det.
Når vi treffes tar hun fort opp temaet om rettmessig krav om å motta uføretrygd, men når hun skjønner av våre felles venner støtter meg blir hun potte sur. Hun misliker at vennene våre støtter meg.
Hun fremstår som en kjempestor egoist som tror at alle andre som mottar uføretrygd snylter på samfunnet. Den siste gangen dette temaet ble diskutert ble hun spak, og hun turte ikke å se vennene våre eller meg inn i øynene.
Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂
Purr, purr, og stor klem fra Toril og kattene