I 1994 gjennomgikk jeg mine aller første operasjoner. Jeg fikk betennelse i begge albuer, og måtte operere dem. På samme tidspunkt hadde jeg smerter i anklene, og jeg ble henvist til ortoped. Ortopeden ville operere meg. I juni 1995 ble jeg operert i den ene ankelen, og ortopeden tok en leddhinneprøve. En leddhinneprøve kunne gi ortopedene og fastlegen min svaret på om jeg hadde reumatisme, og svaret kom for dagen at jeg hadde reumatisme. Ble også operert i den andre ankelen høsten 1995, og leddhinneprøven der viste også det det kunne var reumatisme.
Etter dette ble jeg henvist til reumatolog, og de kunne med sikkerhet si at jeg hadde kronisk tilbakevendene betennelsesreumatisme i store ledd som: Ankler, hæler, knær, håndledd, albuer og skuldre. Reumatologen forespeilet meg at jeg måtte forberede meg på flere operasjoner gjennom årenes løp, og det har det blitt. Etter 1995 ble har jeg hatt følgende operasjoner: Ackillesforlengelse i begge ackillesscener, operasjon i begge hæler 4 ganger pga betennelse i hælsporen, stivet av begge håndledd, operert 2 ganger i begge albuer, operasjon i det ene kneet mitt og operasjon i begge skuldrene mine.
Da jeg fikk stadfestet at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme jobbet jeg som førskolelærer, og jeg stortrivdes i yrket mitt. Jeg merket at jeg hadde smerter i håndledd og albuer av å kle av og på ungene, hælene mine var opphovnet og ildrøde når jeg var ute i surt og kaldt vær, og jeg hadde smerter i kroppen etter endt arbeidsdag.
Reumatologen, ortoped, fastlege og fysioterapeuten min mente at jeg måtte omskoleres fra å være førskolelærer. Selvsagt var det tungt å høre, og jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg hadde ett eneste valg, og det var å akseptere min kroniske betennelsesreumatisme. I tillegg se positivt på situasjonen min. Jeg var bevist fra første dag om at jeg ville ikke sette meg ned og synes synd på meg selv. Blir man frisk av det? Svaret for meg var og er klart nei!
Høsten 1996 begynte jeg på min omskolering på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg bl.a studerte musikk grunnfag, 1. og 2.avdeling spes.ped, KRL (kristendom, religion og livssyn), matematikk, naturfag og norsk. Tross flere operasjoner under de fire studieårene fikk jeg kjempefine eksamensresultater på mine eksamener.
Jeg ble ferdigutdannet adjunkt med opprykk i juni 2000. Jobbet i flere år som musikklærer, lærer i KRL og som spes.ped i ungdomsskolen. Jeg stortrivdes i yrket mitt. Mens jeg jobbet som lærer hadde jeg mye smerter og betennelser i leddene mine, og jeg ble operert flere ganger i hælene mine pga betennelser mens jeg jobbet som lærer.
Siden jeg brant for musikk dekket arbeidsplassen min videreutdanning slik at jeg kunne få studere musikk mellomfag, et studium som gikk over ett semester. Dette studiet gjorde til at jeg fikk mer lyst til å satse på videre musikkstudium. Søkte så på musikk mastergrad ved NTNU, og begynte på mastergradstudiet mitt høsten 2005. Siden jeg har en har kronisk sykdom fikk jeg utvidet masterstudet mitt med to år ekstra.
De fagene jeg hadde på musikk mastergrad var: Korledelse A og korledelse B (undervisning ved musikkonservatoriet i Trondheim), musikk som skolefag, arrangering og komponering, hovedinstrument (tverrfløyte) og bi-instrument (piano).
I januar 2005 fikk jeg meg faste spillejobber på tverrfløyta i ved gudstjenester, hyggetreff, begravelser og bryllup, og siden har jeg jobbet fast med spillejobbene på fløyta. Jeg stortrives med fløytespillejobbene mine 🙂 Siden jeg hadde eksamen i Korledelse A og B fikk jeg meg 20% kordirigentstilling for et kor i distriktet hvor jeg bor. Jeg begynte å dirigere koret i januar 2006, og jobber fortsatt som kordirigent i 20% stilling for et blandetkor 🙂 Jeg stortrives i jobben som kordirigent:)
Fra jeg begynte på musikk mastergrad studiet og frem til nå, har jeg fått tilbakefall av betennelser i leddene mine, og flere operasjoner. Likevel gjennomførte jeg min musikk mastergrad!
Det var i 2010 fastlegen min og fysioterapeut sa at nok var nok når det gjaldt 100% jobb for meg, for da hadde jeg hatt så mye tilbakefall med betennelser i leddene mine og operasjoner. Da søkte jeg om arbeidsavklaringspenger, og våren 2012 var jeg igjennom arbeidsavklaring for å se hva kroppen min tålte av belastning. Våren 2014 fikk jeg godkjent 80% uføretrygd.
Jeg er kjempepriviligert som få lov til å jobbe med det som er min store hobby, nemlig musikken. Jeg er kordirigent for et kjempeherlig blandetkor, og jeg stortrives med å få jobbe med korsangerne mine. Det er kjempemasse godt humør, og latteren sitter løst på alle korøvelsene 🙂 Hvis de som hører på fløytespillingen min kommer og sier til meg at de ble rørt av musikken, har jeg oppnådd det jeg ønsket, og det er å gi dem musikk. Da har jeg nådd målet mitt! Jeg får rett og slett lov til å formidle musikk til de som hører på, og det gir meg kjempemasse.
I tillegg har familie, slekt og kjempegode venner som bryr seg om meg. Mine fritidsinteresser er også med og beriker livet mitt som kattene mine, katteutstillinger, rasekattvennene, reise, gå turer, fotografere, trene til fysioterapeut, sosialt samvær med familie, slekt og venner 🙂
Hvis du har en kronisk sykdom, er det første man må gjøre å akseptere situasjonen sin! Selv måtte jeg akseptere min situasjon, og jeg måtte godta og erkjenne at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennedne betennelsesreumatisme.
Jeg måtte selv finne ut hva som fungerte for meg slik at jeg kunne ha gode dager, og jeg vet hva jeg må gjøre i dag for at jeg skal fungere i hverdagen. Det er kun jeg som kjenner kroppen min, og ingen andre.
Fastlegen min og fysioterapeuten min sier at jeg vendt min kroniske betennelsesreumatisme til noe positivt. Jeg har aldri vært den typen som har satt meg ned og syntes synd på meg selv. Det verste jeg vet er hvis folk sier: “Åh stakkars deg!” av medlidenhet. Medlidenhet gjør meg ikke frisk. Jeg skjønner at de sier det for å vise omtanke for meg, og jeg setter kjempestor pris på omsorgen og omtanken de viser <3 Samtidig vil jeg ikke at folk skal ha medlidenhet for meg. Omtanke og omsorg derimot er noe helt annet, og det er det jeg setter kjempestor pris på.
Jeg tar fast medisin for å holde min kroniske betennelsesreumatisme i sjakk, og jeg vet som tidligere nevnt hva jeg skal gjøre for at jeg skal fungere med minst mulig smerte.
Likevel er det en del utenforstående (noen jeg bare vet av, men som ikke kjenner meg personlig og noen få stk på internett) som begynner å belære meg for hva jeg skal gjøre og ikke gjøre i forhold til min reumatisme. Jeg har også opplevd at de forteller meg hvilke medisiner jeg må ta for min reumatisme.
Noen av de det gjelder stilt en diagnose på meg, for de mener at det kan ikke være reumatisme jeg har, fordi de mener at folk med reumatisme får krokete ledd.
Jeg har også opplevd at andre som har reumatisme forteller meg at jeg må begynne å ta samme medisiner som det de gjør.
De verste som gir meg velmente råd er de som sverger til alternativ behandling, og gjerne de som utøver alternativ medisin. Her gjelder det 2 personer (ikke nære venner, men perifere bekjente) samt et par som har kommentert på bloggen min. Felles for disse er at de har klart gitt signal om de er motstandere av skolemedisinen. I følge mine perifere bekjente og de to som har kommentert på bloggen min, må jeg over hodet ikke høre på fastlegen, fysioterapeuten min, reumatologen min og ortopedene, fordi de mener at de feilbehandler alle pasienter. Alle sammen av disse har gjentatte ganger gjort mislykkede forsøk på å stille en helt annen diagnose på meg, enn den diagnosen jeg allerede har fått fra en godkjent vitenskaplig reumatolog, min fastlege og fysioterapeut. Her mangler det ikke på velmente råd som: At jeg må tenke meg frisk, at jeg må ta en reinkarnasjon for å åpne opp i blokkeringer fra tidligere liv, og de vil også heale meg frisk. Jeg skjønner at dette er velmenende råd fra dere, og tusen takk for at dere bryr dere <3 🙂
Husk likevel at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennende betennelsesreumatisme i 1995, og diagnosen fikk jeg av av en reumatolog som har godkjent legeutdannelse og videreutdannelse innen reumatologi. Det er helt unødvendig og bortkastet å stille en diagnose på meg som har hatt diagnosen i 19 år!
Til dere som sammenlikner min reumatisme med deres egen skal dere vite at vi har ikke samme type reumatisme. Jeg blir medisinert i henhold til den reumatismen jeg er diagnostisert for.
Det som hjelper og er bra for deg, trenger nødvendigvis ikke å være det rette for meg. Jeg blir medisinert ut i fra min reumatisme, og når du forteller meg hvilke medisiner jeg må begynne å ta, rister jeg oppgitt på hodet. Jeg tar de medisinene jeg blir foreskrevet av min fastlege, og det er tross alt fastlegen min som kjenner meg aller best 🙂
Når det gjelder velmenende rådene fra mine perifere bekjente som sverger til alternativ medisin og alternativ behandling, synes jeg personlig at de rådene de gir er helt hinsides en hver fornuft. Det velmente rådet om å tenke seg frisk virker helt bak mål i mine øyne. Hvis det hadde vært så enkelt som å tenke seg frisk hadde vi ikke trengt hverken leger, tannleger, kirurger, sykepleier og fysioterapeuter. Dere mine perifere bekjente + dere to som av og til har kommentert på bloggen min utøver ikke alternativ medisin som yrke en gang. Dere har alternativ medisin som en hobby. Når dere henter litt herfra og derfra, og putter opp i en stor gryte blir det ei mølje som ikke gir mening i mine øyne.
Jeg har også mistet all respekt for dere to av mine perifere bekjente når dere gang etter gang sitter og snakker stygt og nedlatende om leger, sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter og kirurger. Er dere klar over at det er de som har godkjent og faglært vitenskaplig utdanning? Hvorfor sitte å rakke ned på andre yrkesgrupper? Eier dere ikke yrkesetikk? Ønsker ikke dere selv å hjelpe andre mennesker ved å bruke alternative behandlingsmåter? Det å rakke ned på andre yrkesgrupper hører ikke hjemme hos de som sverger til alternativ tankegang og alternativ behandling, og de prøver å fremstille seg selv som bedre og flinkere enn de som er fagutdannet leger, sykepleiere, fysioterapeuter og tannlegger. Disse utdanningene er vitenskaplig dokumentert.
Som jeg nevnte før har jeg overhodet ingen grunn til å sette meg ned og synes synd på meg selv! Det gjør meg ikke frisk, og for meg er det gleden i livet og hverdagen som gjør at jeg har det bra 🙂 Jeg har familie, slekt og venner som verdsetter meg kjempehøyt, og som jeg versetter og elsker høyt. I tillegg er jeg kjempeheldig som får lov til å ha jobben min å spille fløyte, kordirigent for koret jeg dirigerer, kattene mine, katteutstilling, gå turer, fotografere, lese, strikke, hekle og være sosial med familie, slekt og venner 🙂
Kjempebra innlegg. Helt enig i at en først skal høre på legen sin, å at det er skolemedisin som først og fremst gjør folk bra. Selvsagt er det lov å prøve alternative behandlinger, men det skal en selv da ville gjøre. Ha en fin helg. Klem fra Kari 🙂
Kari M Y Bakøy: Tusen takk for det! Ja en person skal høre på fastlegen sin, og du har helt rett at det er skolemedisin som gjør folk bra. De som ønsker å prøve ut alternativ medisin må selvfølgelig få lov til det, men de trenger ikke å tvinge på andre dette.
Ønsker deg en kjempefin mandags ettermiddag, og fortsatt kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr og klem fra Toril og kattene
Bra innlegg du har skrevet. Jeg vil si du har taklet reumatismen din på en fin måte, og jeg har aldri hørt deg klage når vi har vært sammen. Du har jo et humør som er utrolig herlig 😀 Det skal du være glad for at du har, og jeg tror det er humøret ditt som har hjulpet deg dit du har kommet i dag.
Huff ja. Det er slitsomt når utenforstående skal blande seg i din sykdom når de forteller deg hva du skal gjøre. Svigerinnen min har fibromyalgi, og hun blir irritert på alle forståsegpåere og bedreviterne som vet bedre om hennes sykdom. Jeg skjønner det er irriterende i lengden selv om gode råd er godt ment.
Fortsett med å beholde humøret ditt oppe, for det kommer du langt med.
Ha en fin ettermiddag 🙂
Klem, klem fra Mona
Mona Elisabeth recently posted..Fotokonkurranse på Blogg for (N) Hakrilas Abyssineroppdrett
Mona Elisabeth: Tusen takk for det! Hjertelig tusen takk for kjempepositiv tilbakemelding. Ja jeg har hørt det fra fastlegen, reumatologen og fysioterapeuten min at jeg har en utmerket måte å takle reumatismen min på, og de påpeker også dette med humøret mitt. Du vet jo at min far bare hadde ei arm, og jeg har lært masse av min far. Han klaget aldri, selv om han sikkert hadde store fantomsmerter i hånda som var borte. Dette er noe jeg har tatt med meg videre, og jeg ser opp til min far når det gjelder dette med å ikke synes synd på meg selv.
Vær trygg! Jeg kommer fortsatt til å beholde humøret mitt oppe samt se positivt på alt det positive jeg har, for jeg får glede meg over det jeg får lov til å gjøre samt interessene mine som jeg elsker å holde på med 🙂
Ønsker deg en kjempefin mandags ettermiddag, og ei kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr og stor klem fra Toril og kattene
Det her va et bra innlegg du har skreve. Æg syns det e bra du e åpen om reumatismen din. No har æg vært fast leser av bloggen din siden du begynte å blogge. og førr mæg virke du som ei positiv dame med godt humør 🙂 Du ser tar frem det positive i hverdagen din og fokusere på det. Æg sku ønske flere som e kronisk syk hadd gjort det samme som dæg.
Æg skjønna dæg godt at de e irriterende når folk belære dæg om sykdommen din men æg veit med mæg sjøl at æg e ein av dæm som gir råd tel mine venna som e syk. Det e førr at æg bryr mæg om dæm. Æg har et par venna som slit psykisk. Hvis dæm spør mæg om råd så får dæm det førr at æg bryr mæg om dæm. Hu ene venninna mi spør ofte om råd men når hu får råd så bli ho potte sur. Da sei ho at æg ikkje skjønne nåkka koss ho har det. Det e frustrerende.
Æg e glad førr å læs at du har det bra og det unna æg dæg 🙂
Bloggklæm fra mæg
Siri Elise: Tusen takk for det! Ja jeg ønsker å dele min historie om min reumatisme, og det som har hjulpet meg! Nemlig å erkjenne at jeg har en kronisk sykdom, samt beholde humøret mitt oppe. Jeg har så kjempemasse positivt i livet mitt som jeg verdsetter kjempehøyt, og det er min medisin som gjør at jeg har gode dager.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har dårlige dager, men jeg flagger ikke det høyt i hytt og i pine, nettopp fordi det gjør meg ikke frisk. Da tar jeg heller tak i det som er positivt rundt meg.
Huff ja! Det er kjempeirriterende når uvitende perifere bekjente begynner å lære meg om hvordan jeg skal takle min sykdom! Den har jeg hatt i 19 år, og jeg trenger ikke deres lærdom.
Det er fra mine nærmeste familie, slekt og venner jeg tar i mot de aller beste rådene, og de gir meg det fordi de kjenner me fullt og helt!
Ønsker deg en kjempefin mandagsettermiddag 🙂
Purr, purr og bloggklem tilbake fra Toril og kattene
Ikke noe er så irriterende som når andre blander seg bort i hvordan du skal forholde deg til egen sykdom/skade. Jeg opplevde det samme før jeg ble operert i ryggen da prolapsene i ryggen var på sitt verste. Og det var greit nok å få råd og tips fra nære familiemedlemmer og venner som kjente meg. Men når de jeg ikke kjente så godt begynte å blande seg bort i hvordan jeg skulle forholde meg kjente jeg at jeg ble sur. Etter operasjonen måtte jeg ligge flatt i flere uker siden de stivet deler av ryggen. Og da fikk jeg syrlige kommentarer at jeg måtte komme meg opp og
ut å gå turer. Jeg prøvde å forklare så pent jeg kunne at prolapser var forskjellige fra person til person.
Vi har en nabo som er helt alternativ og anti, anti leger. Hun kom på døra vår hver dag. Og hun førsøkte alt hun kunne for å få meg til å slutte og høre på legene. Hun mente også at de feilbehandlet meg. Og hun mente også at det var ikke ryggen min som var problemet. Jeg viste henne røntgenbilder og ct-bilder av ryggen sånn at hun kunne se beviset selv hvordan ryggen min så ut. For jeg hadde fått bildene på cd som sykehuset skulle få. Til og med da mente hun at legene på sykehuset hadde feiltolket bildene mine. Det ble så ille at jeg ba henne slutte å komme på døra vår.
I mitt tilfelle var ryggen utslitt at jeg måtte opereres. Og ryggen måtte stives av. Det var mange som jeg ikke kjente så godt som sa at jeg ikke måtte operere ryggen min. Og de fortalte at de også hadde prolaps i ryggen.
Selvfølgelig mener de det godt når de gir råd. Men noen ganger oppleves råd som masete når de ikke vet hva de snakker om.
Du har levd med reumatismen din i 19 år. Og du er den som kjenner sykdommen din best. Jeg skjønner godt at du ikke vil at folk skal synes synd på deg for medlidenhet. Og det blir noe annet når det blir gjort av de du kjenner og som kjenner sykdomshistorien din.
Jeg har kjent deg siden vi var unger. Og du har fra den dagen du fikk vite at du hadde reumatisme vært positiv med godt humør. Det er du fremdeles også. Jeg kjenner så mange som sutrer og klager over bagateller. Da mener jeg bagateller som er filleting. Det reagerer jeg på. For jeg vet det er andre som sliter mye mer.
Ha en fin mandag snuppa mi;))
Stooor klem fra Ofmariel
Ofmariel recently posted..Hverdagen har innhentet oss etter en herlig sommerferie;))
Ofmariel: Tusen takk for kjempekoselig kommentar, og kjempekoselig feedback fra deg Ofmarielvennen! Det setter jeg kjempestor pris på 🙂
Det er kjempeirriterende når perifere bekjente som ikke kjenner meg slik dere som er mine nærmeste venner, familie og slekt begynner å fortelle meg hvordan jeg skal takle min reumatisme! Når perifere bekjente kommer til meg, og begynner å lære meg om hva min reumatisme består i, og hvordan jeg skal forholde meg blir jeg irritert og sier i fra. Jeg forteller dem at reumatismen min har jeg hatt i 19 år, og jeg forteller dem i klartekst hvordan jeg takler min sykdom slik at dagene mine blir best mulig.
De rådene jeg får fra min nærmeste familie, slekt og mine nærmeste venner er de rådene jeg tar til meg, fordi dere kjenner meg ut og inn. Dere vet også hvilke verdier jeg har i livet mitt, og hva jeg verdsetter.
Hun naboen din høres kjempeplagsom ut, og jeg vet av et par perifere bekjente som jeg ikke gidder å ha kontakt med. De er slitsomme, og de skal alltid vri og vende på det min fastlege, reumatologen min og fysioterapeuten min sier til meg. Jeg skulle virkelig ønske de selv ble syke og trenge helsevesenets hjelp. Da hadde kanskje pipen fått en annen lyd.
Jeg har valgt å ta med meg motet og humøret som faren min hadde. Det humøret og motet han hadde med en arm er noe som jeg også ønsker å vise andre at jeg har. Fastlegen min, fysioterapeuten min og reumatologen min skryter av humøret og viljen til å stå på som jeg har. Det var også NAV sin klare konklusjon i attesten fra dem da jeg var på arbeidsutredning før jeg fikk uføretrygden innvilget. I NAV sin konklusjon står det svart på hvitt at jeg var arbeidsvillig, stor arbeidsinnsats, hadde godt humør, gav meg ikke, var kreativ, hadde en evne og vilje til å stå på tross smerter som hemmet meg i yrkeslivet, pålitelig og god orden.
Jeg er forsiktig med å klage over smertene mine, nettopp fordi jeg vet at andre folk klager for mindre ting, og jeg vet at folk irriterer seg kraftig over det.
Ønsker deg en kjempefin mandagsettermiddag, og ei kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr og stor klem fra Toril og kattene
Veldig bra innlegg du har skrevet, og tusen takk for at du står åpent frem om reumatismen din. Jeg beundrer deg for den måten du har taklet sykdommen din på søte deg Torilvennen;=)
Nå har jeg kjent deg siden 2005, og jeg har sett deg komme nyoperert med gisp på hender og føtter på katteutstillinger. Likevel har jeg aldri hørt deg klage en eneste dag. Vi to snakker sammen på sms og facebook nesten hver eneste dag, og du klager aldri. Det er veldig mange som jeg kjenner som klager og klager over bagateller. Det virker som om de klager for å få oppmerksomhet. Disse menneskene klager ofte over andre ting enn helsen sin.
Jeg vet hva du har gjennomgått av operasjoner i mange år. Husk du har lov til å si at du har en dårlig dag. Jeg håper ingen sier til deg at de ikke liker at folk klager, for du har lov til å si at du har vondt med smerter når du har det. Det er alt for mange mennesker i samfunnet som klager over at andre klager over at de har det vondt. De burde holde munn. Når de klager over mennesker som har en kronisk sykdom sier at de har smerter, viser de at de ikke har evnen i å sette seg inn i andres sted, og de eier ikke empati.
Du kommer mye lengre når du ikke graver deg ned i din egen smerte når du har en kronisk sykdom slik det du har, og du viser at du har lært deg å leve med sykdommen din. Det er første bud til at du skal ha det bra. Du har gjort det positive ut av din situasjon, og du gleder deg over det du får lov til å gjøre, og det du gjør i stedet for og synes synd om deg selv. Husk likevel at du har lov å sette egne grenser når du har en dårlig dag, for det regner jeg med du også har.
Takk for at du delte ditt positive innlegg;=)
Ha en fin ettermiddag;=)
Stor og varm klem fra Catzy
Catzy recently posted..Bruk tiden til på å være glad i de menneskene rundt deg som er galde i deg i stedet for å hate de menneskene du hater.
Catzy: Tusen takk for det, og tusen takk for kjempefine ord fra deg! Det setter jeg kjempestor pris på 🙂
Hvis det er noe jeg har tatt med meg videre fra min far, så er det å se positivt på reumatismen min. Min far hadde en arm, og jeg hørte ham aldri klage over smerter, selv om jeg vet at han hadde store fantomsmerter til tider. Da jeg fikk vite at jeg hadde reumatisme var det første jeg bestemte meg for at jeg skulle ha godt humør, og jeg ville se det positive på sykdommen min!
Du har helt rett at det er mange som klager over bagateller, og det irriterer meg også. Da mener jeg bagateller som ikke har med sykdom å gjøre. Det er det som folk flest irriterer seg over.
Du er ikke alene som sier at jeg har lov til å si i fra når jeg har det vondt, og det gjør jeg også, men da til min nærmeste familie og dere mine nærmeste venner som kan lese meg ut og inn når jeg har en dårlig dag. Det er nærmeste familie, slekt og dere venner som kjenner meg godt som jeg tar til meg gode råd av. Jeg skal innrømme at formen er opp og ned når det gjelder reumatismen min, men målet mitt er rett og slett å beholde humøret og ståpåviljen min oppe. Det vet jeg at jeg kommer lengst med.
Ønsker deg en kjempefin mandagsettermiddag vennen, og ei kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr og stor klem fra Toril og kattene
Jeg tar av meg hatten for deg og hvordan du takler reumatismen din. Det er mange som kommer til oss på avdelingen vår før de blir utredet for reumatisme, og ingen reumatisme er lik. Din reumatisme er forskjellig fra en annen reumatismepasient, og dere kan oppleve smerte på forskjellige måter.
Du må høre på hva fastlegen og fysioterapeuten din sier, og du må ta de medisinene du blir foreskrevet. En annen reumatismepasient skal ikke blære en annen reumatismepasient, og ikke fortelle hvilke medisiner du skal ta. Det er det fastlegen din som bestemmer til syvende og sist. Blås i bedreviterne, for de tror alt handler om seg selv og sin egen sykdom.
Vi får ofte inn pasienter som selv jobber som healere eller noe annet innenfor alternativ medisin. De pasientene er de mest krevende, for de er forferdelig kritiske til både oss sykepleiere og legene. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger de forteller oss at vi feilmedisinerer dem. Noen av den pasientgruppen har nektet å ta i mot vår behandling, og de forteller oss at det strider mot det de står for. Det eneste vi kan si er at valget er deres, og vil de ha smerter så får de lov til å ha det. Behandling hos oss er ingen tvang. De pasientene vi får inn som er ivrige forkjempere for alternativ medisin er den mest krevende pasientgruppen. Vi har opplevd at noen av denne pasientgruppen provoserer oss bare for å begynne og krangle, og da rister vi oppgitt på hodet og går. Det er ikke vits i å diskutere med pasienter som er fanatikere. Jeg glemmer ikke en pasient som vi fikk inn på avdelingen vår som hadde et åpent brudd i foten sin. Pasienten måtte opereres. Det ville ikke pasienten. Pasienten mente at bruddet ville leges ved healing og at pasienten kunne tenke seg bra. Legen som tok i mot pasienten kunne ikke behandle pasienten mot pasientens vilje, og pasienten ble sendt hjem igjen. Det gikk to dager før pasienten kom inn på avdelingen igjen, og da var operasjon nødvendig. Hvis ikke måtte pasienten amputere foten sin fordi blodgjennomstrømningen var dårlig, og det kunne gå koldbrann i foten.
Du må ha en fin mandags ettermiddag 🙂
Godklem fra Irene
Irene: Tusen takk for det, og tusen takk for kjempekoselig kommentar! Det setter jeg kjempestor pris på 🙂
Det er så sant så sant at ingen reumatisme er lik, og smerteterskelen for hva man tåler av smerte er ikke lik. Min reumatisme utarter seg forskjellig fra en annen. Jeg kan ikke sammenlikne meg med reumatismepasientene som får krokete ledd og fingre, og de kan heller ikke sammenlikne seg med min reumatisme. Det samme gjelder de som har fibromyalgi. Jeg kan ikke sammenlikne meg med dem. Deres diagnoser er heller ikke like.
Jeg forholder meg kun til hva fastlegen, fysioterapeuten og reumatologen sier, og ikke til noen andre. I tillegg hører jeg kun på råd fra familie og venner som står meg nær, for det er dere som kjenner meg ut og inn, og vet hvordan jeg har det. Råd fra perifere bekjente som tror de har fasiten på min reumatisme og hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre går inn det ene øret, og ut av det andre.
Huff, og huff! De pasientene du beskriver høres kjempekrevende ut. Jeg skjønner ikke vitsen at de som er ivrige alternativforkjempere skal rakke ned på dere som jobber innenfor offentlig helsevesen (leger, sykepleiere, fysioterapeuter, tannleger etc). Skjønner de ikke selv at de en gang kanskje trenger hjelp fra leger? Jeg synes de viser lite respekt for andre yrkesgrupper når de skal holde på å rakke ned på den måten. Det er ikke noe annet dere har å gjøre enn å riste på hodet å overse utspillene deres, og særlig hvis de vil provosere frem en usaklig diskusjon.
Jeg ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke 🙂
Purr, purr, og stor klem fra Toril og kattene