Sunt kosthold |

Som de fleste vet så har jeg siden 2016 holdt på med livsstilsendring hvor jeg har lagt om kostholdet mitt til et magert kosthold samt jeg begynte å trene.

Fra første dag har jeg vært bevisst på at jeg ikke ville oppgi verken vekt eller antall kalorier som jeg spiste til hvert måltid. Det har jeg ment hele tiden. Kaloriene er personlig lagt opp til meg og min treningsmengde.

Startvekta var nok vel 130 kg. Det er jeg 100% sikker på. I hvert fall var det ikke en sunn og god vekt. Måtte ta tak der og da for helsens skyld!

Jeg begynte først å trene 1 gang i uken, så 2 ganger og nå 3 ganger i uken. Hele tiden underveis måtte jeg justere på kaloribehovet for å være i balanse.

Jeg har ikke brukt vekt som målestokk ved min vektnedgang. Det er fordi jeg hele tiden er livredd for å få hodet mitt på gale tanker slik at jeg blir opptatt av tall. Når jeg har trent slik jeg har gjort disse årene har jeg fått mer muskler, og muskler veier mer enn fett. Derfor er det viktig å innstille seg på at 80 kg med muskler ikke er det samme som 80 kg uten muskler.

Jeg har brukt gamle klær som målestokk, og særlig et svart miniskjørt som jeg brukte sist da jeg veide mellom 70 og 80 kg. Det miniskjørtet har vært til stor motivasjon for meg å komme inni.

Sist gang jeg prøvde på meg skjørtet på meg fikk jeg til å ha det over hoften, trekke opp glidelåset og kneppe igjen knappen. Da forstod jeg at målet ikke var langt unna.

Jeg har vært i tenkeboksen om jeg skulle fortelle dette, men jeg er så ufattelig stolt at dere aner ikke. Har jo vært motstander av å dele bilder på bloggen min hvor jeg skulle oppgi vekten min underveis i prosessen, men jeg ønsker likevel å gjøre det.

Jeg skulle ha nye medisiner, og da måtte jeg veie meg. Fikk totalt panikk bare av tanken på å gå på vekta, for det kom frem mange vonde minner fra da jeg slanket med på en temmelig usunn måte i 2002/03.

Sykepleieren sa jeg kunne stå med hendene foran øynene slik at jeg slapp å se tallene. Hun fortalte hvor mye hun veide, og jeg var mentalt forberedt på at jeg var 90 kg+++++

I det jeg går på vekta utbryter sykepleieren: “Du veier mye mindre enn meg”. Da måtte jeg bare bryte mine prinsipper for å se, og vekta viste med klær på 81,7 kg 😀 I tillegg sa sykepleieren at vekta deres viste 2 kg for mye for å ha litt å gå på.

Jeg begynte å gråte, og jeg gav sykepleieren en stor klem. Tanken på det jeg har klart alene på egen hånd i samarbeid med fysioterapeut og fastlegen samt ved trening og sunt kosthold har ført til at jeg er har kommet meg under 100 kg. Litt av en merkedag!

Tenk i 2016 var jeg oppe i 130 kg, og nå 81 kg.

Nå må jeg få tak i meg en ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg for å stabilisere vekten min slik at kroppen kan bli vant med den nye vekten som jeg har jobbet så lenge for. Jeg nekter å gå opp igjen! Livsstilsendringen min med sunt og variert kosthold og trening skal vare livet ut!

Det andre er at jeg må lære meg å kjenne min nye kropp, for jeg begynner å merke en litt skummel tanke at hodet ikke forstår helt hva som har hendt med kroppen.

Når man er i 50-årene er det vanskeligere å gå ned i vekt, men jeg har klart det 🙂 Det er så ufattelig det jeg har klart 🙂

Når jeg kan så kan alle!

Jeg klarte å komme meg under 100 kg med god margin, og jeg er kjempestolt av meg selv 🙂

Jeg er kjempeglad, for treningen og livsstilsendringen min har gitt resultater 🙂 Nå får jeg en av mine penbuker som jeg ikke har brukt siden 2008 🙂 Det er så motiverende. Prøvde på meg buksen for litt over ett år siden, og da fikk jeg den ikke over hoften.

Nå får jeg den på meg, og den er faktisk litt for stor rundt livet at jeg må heise buksen opp hele tiden 🙂 Det er det som er motivasjon for meg 🙂

Jeg la voldsomt på meg etter jeg fikk diagnosen kronisk betennelsesreumatisme i 1995. Gjennomgikk flere operasjoner, og det førte til at jeg la på meg. Jeg gikk fra et aktivt liv hvor jeg holdt på med turn og airobic til å bli stillesittende. Det gjorde til at vekten økte.

Heldigvis har jeg aldri blitt mobbet pga vekten, men det var noen ubetenksomme mennesker (perifere bekjente) som 2-3 ganger slengte med leppen og påpekte at jeg måtte gå ned i vekt.

Våren 2002 begynte jeg med Grete Roede diett, og jeg gikk ned i vekt. Jeg var kjempesolt over at jeg klarte det.

Høsten 2002 fjernet jeg mandlene mine etter 10 halsbetennelser på noen få måneder. Etterfulgt av fjerning av mandlene fikk jeg ørebetennelser på ørebetennelser. Det viste seg at det lå igjen bakterier i mellomørene, og januar 2003 fikk jeg lagt inn dren.

Raste ned i vekt fordi jeg ikke hadde matlyst på halsbetennelser og ørebetennelser, og før jeg visste ordet av det var vekten nede 70 kg. Da hadde jeg gått ned fra 102 kg til 70 kg på noen få måneder. Det er overhodet ikke bra!

Skulle ha stoppet når jeg var 70 kg, men det var da det tok overhånd. Når jeg hadde klart å gå ned til 70 kg, skulle jeg klare å gå ned til 60 kg. Det klarte jeg, og da satte jeg meg et nytt mål å gå ned til 50 kg. Det klarte jeg også.

Så kom den dagen jeg var 48 kg. Visste med meg selv at det ikke var bra. 48 kg på en voksen dame er ikke en sunn vekt! Jeg så regelrett fæl ut. I dag klarer jeg ikke å se bilder av meg selv fra den tiden, for jeg var for tynn!

Likevel var det ikke lett å snu den skumle trenden jeg var kommet inn i. Endelig hadde jeg klart å gå ned noe som var målet mitt da jeg begynte på Grete Rodekurs. Innvendig var det et jubel for at jeg hadde klart målet samtidig som jeg visste at dette ikke var bra!

Jeg hadde en fastlege som var helt fantastisk, og han sa jeg måtte opp i vekt. Han la ikke to pinner i kors, og han sa rett ut at jeg hadde anorexi som følge av fysisk sykdom (hals- og ørebetennelser) som hadde trigget meg å gå mer ned i vekt.

Jeg gikk jevnlig til ham slik at han fikk følge med på vekten min. Vekten min lå lenge på 48 kg. Heldigvis gikk jeg ikke lengre ned i vekt, men var stabil lenge før vekten begynte å gå oppover.

Legger ut et bilde av meg selv fra januar 2004 da jeg var på det tynneste!

Dette bildet er et bilde som jeg ikke er stolt av å vise frem. Jeg er altfor tynn, og håret er pistrete og preget av anorexien!

Selv visste jeg godt at jeg var for tynn. Jeg hadde min kjære familie og kjempegode venner som fikk meg til å innse at jeg måtte spise, og etter jul i 2005 begynte jeg å spise litt mer normalt igjen. Jeg skal aldri mer bli så tynn som jeg var! Det er ikke noe å streve etter!

Jeg måtte igjennom to store operasjoner i håndleddene mine og flere operasjoner i achillesscener, ankler, hæler og knær. Det førte til at jeg raste opp ivekt. Ble igjen sitte stillende uten mulighet for å trene meg skikkelig opp etter operasjonene.

Før jeg nå begynte på min livsstilsendring fikk jeg høre at grunnen til at man legger på seg etter man har vært på sitt tynneste er fordi kroppen tar til seg alt av mat når man har vært undervektig tror kroppen at den ikke vil få noe mat. Når kroppen først da får mat så tar den til seg alt fordi kroppen er redd for ikke å få mat, og det gjør at man legger fort på seg.

Det jeg egentlig skulle hatt var en kostholdsveileder som hadde satt opp en diettplan for meg slik at jeg kunne øke kaloriinntaket uke for uke. Jeg tenkte ikke på det.

Har snakket med min fastlege at når jeg har nådd mitt mål så ønsker jeg å ha en kostholdsveileder som kan sette opp en skikkelig diettplan som jeg kan ha for å stabilisere vekten min.

Fastlegen min støtter livsstilsendringen min, men jeg får ikke lov til å bruke vekten for min vektnedgang. Bruker målbånd, og måler rundt bryst, midje og lår. Fører tallene opp i en bok for å se hvor mye jeg har gått inn. Denne gangen mener fastlegen min at jeg gjør det på en sunn og fornuftig måte med trening og sunt kosthold.

I helgene unner jeg meg en sjokolade, og bare dèt er med på at jeg er så motivert når mandager og ny uke kommer med nye treningsøkter og sunn mat 🙂 Man legger ikke på seg av å kose seg en dag i uka når man har et unt kosthold resten av uken! Så enkelt er det!

Målet mitt er at jeg vil se trent og sunn ut, og ikke skrapet ut. Fastlegen mener vektnedgangen min er sunn nå, for man skal aldri rase ned i vekt. Man skal gå sakte ned. Da får kroppen stabilisert seg på riktig måte.

Når min penbukse som jeg ikke har brukt siden 2008 nå passer, og i tillegg er litt for rom, ja da har jeg nådd ett mål. Jeg har et penskjørt som jeg heller ikke har fått på meg på flere år. Skjørtet får jeg nå over hoften. Får til så vidt å dra igjen glidelåsen og kneppe igjen knappen. Målet mitt er at jeg skal komme inn i det skjørtet, og det målet er innen rekkevidde 🙂

Om jeg skal få si det selv er jeg kjempestolt over den jobben jeg har klart gjennom å endre livsstil, spise sunn og god mat og trening ut fra mine forutsetninger.

Min fysiske form kan ikke sammenliknes fra når jeg begynte med min livsstilsendring. Jeg har økt i vekter i flere apparater. På tredemøllen går jeg nå i 1,60 km når jeg varmer opp. Går da på 4,3 km/t, og har intervaller på 5 km/t. Så mye over 5 km/t kan jeg ikke kjøre, for da snubler jeg i føttene mine pga stive ankler.

Noen sier at jeg må jogge. Etter jeg opererte achillesscenene mine første gangen i 1996 og 1997 kan jeg ikke lengre jogge eller hoppe. Det er vanlig når voksne mennesker gjennomgår achillessceneforlenging.

Fysioterapeuten min er imponert over framgangen min på treningen de siste månedene. Det er jeg selv også. Etter jeg er ferdig med styrketreningen i apparatene kjører jeg 1,20 km på tredemølla. Jeg hadde ikke trodd det for ett år siden!

Noe annet jeg er kjempefornøyd med når jeg nå holder på med livsstilsendring er at jeg har klart å få til 3 treningsøkter i uken. Jeg har to helkroppsøkter og en overkroppsøkt. Det er jeg kjempefornøyd med 🙂

Når jeg holder på med livsstilsendring med vektnedgang og trening er målet å konkurrere med meg selv. Jeg er min egen konkurrent. Ikke den som løper ved siden av meg på tredemøllen på treningssenteret.

Nå har jeg betennelse i høyre skulder, og når jeg trener hos fysioterapeuten må jeg være forsiktig med belastning på skulderøvelsene jeg gjør. Har lagt inn slyngetrening med skulderen som jeg skal gjøre for å holde bevegeligheten i gang.

I tillegg har jeg problemer med venstre fot. Det kan være skeivbelastning på lilletåa mi over lang tid, for det står ut en kul på siden, og det er rødt og hovent på siden av tåa. Når jeg er ferdig med å gå på tredemøllen tar jeg av meg joggeskoene for å trene i sokkelesten slik at jeg ikke skal få for mye press på foten. Det er faktisk kjempevondt!

Fysioterapeuten skal få en ortoped til å se på tåa. Det er ikke vits med innleggssåler siden jeg har høy vrist. Innleggssåler vil bli ubehagelig for meg. Må være forberedt at jeg må opereres hvis det ikke blir bedre. Når jeg kommer hjem fra trening skal jeg sitte med foten på ei pute, og avkjøle med is. Gjør ikke noe galt når jeg trener, bare jeg passer på å ta av meg skoene når jeg trener apparater. Jeg er kjempeglad for at jeg trener hos fysioterapeut slik at jeg får hjelp når jeg får betennelser i ett eller annet ledd.

Noen vil kanskje synes det er rart at jeg er fornøyd med å gå 1,6 km på tredemølla. Kanskje det er lite for deg som ikke har en fysisk sykdom, men for meg med stive hæler, stive ankler og stive achillesscener er det en utfordring. Da er 1,60 km på tredemøllen en bragd for meg som jeg er kjempestolt over 🙂

Jeg blir jo ikke lei diettmaten min, for det er kjempemasse godt jeg spiser, og jeg blir mett av det jeg spiser.

Vil ikke gjøre samme tabben en gang til ved at jeg raser ned i vekt ved å sulte meg! Man må spise for å opprettholde forbrenningen. Kroppen trenger drivstoff for å fungere i hverdagen, og når man trener er det i hvert fall viktig å tilføre kroppen vår bensin.

Dersom man vil ned i vekt er mitt råd og ikke sulte seg! Spis! Jeg ble trigget av ufrivillig vektnedgang pga hals- og ørebetennelser samt fjerning av mandlene mine som førte til at jeg gikk mye ned i vekt. Da trodde jeg løsningen lå i å spise minst mulig mat, noe som er helt feil!

Ønsker å dele noen bilder med dere som jeg håper dere liker 🙂