Burmeserhunnkatten Emilie ble i går 29.05.2012 lykkelig gjenforent med sine eiere! 🙂
Torsdag 27.04.2012 skulle eieren til denne burmeserhunnkatten (Aase) på møte i katteklubben vår Trønderkatten. Emilie smatt ut. Da Aase og mannen hennes kom hjem fra møtet var ikke Emilie å se. Emilie er vant til å gå ut og inn slik hun vil, men hun har alltid kommet tilbake. Aase tenkte at Emilie kom nok inn igjen. 28.04.2012 skulle Aase reise til Østersund for å være med på Storsjøkatten sin utstilling, og Aase skulle reise sammen en annen burmesereier. Aase hadde meldt på Emilie på utstillingen i Østersund.
Hele fredag 28.04.2012 gikk Aase og ventet på at Emilie skulle komme. Tiden og timene gikk. Emilie var ikke å se. Aase gikk rundt i nabolaget og puset og lokket på Emilie, men ingen Emilie viste seg. Dagen skred mot ettermiddag og kveld, og Aase bestemte seg for å utsette reisen til Østersund til dagen etter.
Natt til lørdag stod Aase opp flere ganger for å lokke på Emilie, og for å se om hun var å se utenfor huset. Etter hvert måtte Aase innrømme at det ikke ble noen utstillingshelg for henne. Emilie var og ble borte. Lørdag 29.04.2012 gikk med til å lete etter Emilie. Emilie dukket ikke opp. Det er selvsagt stor fortvilelse når en katt som alltid kommer hjem plutselig ikke kommer hjem, og mange tanker om hva som har skjedd med katten går igjennom hodet. Det er som om hjertet smuldres opp i småbiter. Savnet etter en katt som er borte er uholdbart! Det var det også for Aase. Den første tanken til Aase var at Emilie hadde gått inn i en bil og blitt med til en fremmed plass og fremmed sted. Det hadde Emilie gjort før, men da hadde hun gått inn i bilen til datteren til Aase, og hun hadde blitt med til Trondheim.
Det var ikke bare Aase og mannen hennes som savnet Emilie, men også Tussi (den andre burmeserhunnkatten) som er niesen til Emilie. Tussi gikk rundt og lette og lette etter Emilie, og hun sørget over at Emilie var borte! 🙁
Helgen gikk uten at Emilie kom tilbake, og mandag 30.04.2012 la Aase lapper i postkassene i nabolaget, og hun satte inn annonse med bilde i lokalavisen om at Emilie var borte. Aase fikk mange tilbakemeldinger, men det var dessverre ikke riktig savnet katt! 🙁 Hver gang telefonen ringte fikk Aase et håp, men når de kom fram for å se på katten var brast håpet. Aase brukte facebook, vi som kjenner Aase la ut på våre facebooksider at Emilie var savnet, og Aase la inn en etterlysning på facebook på en savnetgruppe.
I en slik situasjon vil jeg si man går igjennom flere faser. Første fasen når katten ikke kommer hjem tror jeg at man er inne i en fase hvor håp og fortvilelse råder sammen med redsel og tanker omkring hva som har skjedd med katten. Neste fase er akseptfasen. Man innfinner seg med situasjonen at katten kanskje aldri mer kommer hjem! 🙁 Det skjedde også Aase. Aase begynte å innfinne seg med at Emilie var borte.
Dagene og ukene gikk, men ingen hadde sett noe til Emilie. Aase tok for noen uker siden en telefon til Agria Dyreforsikring, men ble enig med dem om å la forsikringen på Emilie fortsette en måned til.
I går på dag 33 etter at Emilie forsvant var Aase på et møte. Det ringte en dame i Klæbu som mente bestemt at hun den siste uken tatt vare på Emilie. Da Aase satte seg i bilen opp til Klæbu for å se greide hun ikke være optimist, og hun greide ikke glede seg siden håpet hadde bristet flere ganger ved at det var feil savnet katt som hun hadde fått beskjed om. Da de kom frem til Klæbu var selvsagt Aase spent, og den spenningen ble fort til glede da det viste seg å være Emilie! 🙂 Emilie kjente med en gang igjen Aase og mannen hennes, og hun begynte å male lykkelig med en gang. Hun er blitt tynn i løpet av disse ukene, men hun har fått mat den siste uken av hun som bodde i Klæbu.
Vel hjemme i Orkanger igjen ville Emilie ha mat, og hun ville drikke vann av springet på kjøkkenet. Det bekreftet at det var Emilie! 🙂 Tussi (den andre burmeserhunnkatten til Aase) var også kjempelykkelig at Emilie var kommet velberget hjem, og hun vasket og vasket Emilie. Emilie på sin side hadde mye kos å ta igjen, og det fikk hun også, både av tobente og en lykkelig niese Tussi! 🙂 Det var rene julaften for Aase i går kveld, og Aase og mannen henens er bare så kjempeglad for at Emilie kom til rette igjen! 🙂
Dette her er en solskinnshistorie jeg måtte dele med dere! 🙂 Etter 33 dager kom burmeserhunnkatten Emilie til rette igjen! 🙂