Vi i Norge er et land tuftet på kristne verdier, og kristendommen har vært religionen vår helt siden kristningen av Norge. Det Norske folk hadde respekt for kristendommen, og kristendommen var viktig. Kanskje fordi at kirken hadde så mye makt som de hadde. Kirken eide mesteparten av jorda rundt om i landet, og kirken satt med store verdier som medførte at de fikk makt. Prestene var høyt aktede og respekterte personer som folk hadde stor respekt for.

Hos en del nordmenn i dag er respekten for kristendommen som religion totalt borte. Synet på kristendom som religion står ikke like sterkt hos oss nordmenn nå som det gjorde før. Vi kan bare gå tilbake til 1900-tallet til våre besteforeldres tid. Da hadde vår besteforeldregenerasjon mye større respekt for kirken og den kristen tro enn det vi har i dag. Jeg tror noe av det henger sammen med at vi i dagens samfunn har mye større ytringsfrihet enn det min besteforeldregenerasjon hadde.

Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.

Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne. (Kilde: https://snl.no/Kristendommens_historie_i_Norge)

Før i tiden hadde folket respekt for den kristendommen som religion, for forkynnelsen handlet om at hvis du ikke fryktet og æret Gud havnet man i helvete. Denne læren har nok vært den gjeldene i kirken til langt inn på 1900-tallet. I skolen hadde man faget kristendom, og det var lite rom for tolkning og egne meninger. Jeg husker selv fra da jeg gikk på barneskolen (1. – 6.klasse fra 1973 – 1979) måtte vi stå ved pultene våre om morgenen, og vi begynte alltid dagen med å synge en morgensalme. Før vi spiste formiddagsmat sang vi bordvers, gjerne “Å du som metter liten fugl), og vi avsluttet skoledagen ved å stå ved pultene å synge: “Ha takk o Gud for dagen”.

Til og med på ungdomsskolen (1979 – 1982) var faget kristendom preget av forkynnelse, og lite rom for tolkning og tenkning. Til eksamen måtte vi pugge salmer som vi måtte kunne samt kunne bibelhistorien på rams. Det var først på gymnaset i 2. og 3.klasse  i faget religion vi fikk lære om andre religioner.

Ett eksempel på oppmykning av faget kristendom var da da KRL-faget ble innført i skolen i 1997. KRL stod for: Kristendom, religion og livssyn. Et av formålene at elevene skulle bli kjent med vår egen religion (kristendommen) som et grunnlag for å forstå sammenhengen i andre religioner. Elevene skulle også lære om andre religioner, og de skulle sammenlikne religionene. Elevene skulle lære seg å se likhetene og forskjellene mellom religionene. Det var for å forhindre fordommer mot andre religioner. Jeg personlig synes grunntanken i KRL-faget var en fin tanke. KRL-faget fikk kritikk fra Humanetisk Forbund for å vektlegge for mye på kristendommen. Grunnen til at det var hovedvekt på kristendom var fordi at de som utformet L-97 (lærerplanen for 1997) mente at for å forstå og respektere andre religioner måtte ungene forstå sin egen religion.

Gjennom årenes løp har det skjedd en samfunnsutvikling. Gjennom samfunnsutviklingen også fått mer og mer ytringsfrihet, og mennesker blir nå oppfordret til å tenke og reflektere selv uten at noen skal komme å fortelle oss at våre meninger er feil.

I Norge har vi religionsfrihet, og det betyr at vi selv kan velge hvilken religion vi ønsker å bekjenne oss til. Mange velger å ikke bekjenne seg til noen tro. Ytringsfriheten har også ført til at mange norske folk tar avstand fra kristendommen som religion, og folk tørr å si hva de mener om kristendommen. Jeg tørr å påstå at mange presters forkynnelse gjennom årenes løp om at hvis folk ikke trodde på Gud havnet man i helvete har ført til at mange nordmenn har fått kristendommen som religion i vrangstrupen.

Til tider mener jeg at ytringsfriheten går litt vel langt i omtale av kristendommen som religion, og jeg mener at en del motstandere av kristendommen ytrer seg på en svært negativ måte til kristendommen som religion. De snakker svært så negativt, og gjerne spotter de som bekjenner seg til den kristne tro. Prestene som jobber i kirken blir gjerne omtalt med negative ordelag. I tillegg har en del motstandere av kristendommen lett for å regelrett å spotte Gud og Jesus når de skal rakke ned på kristendommen som religion.

Til og med har en del folk mistet fullstendig respekten for kirken som er de kristnes Guds hus. Hvis vi nordmenn kommer inn i et tempel, en moské eller en katolsk kirke enten her i Norge eller i utlandet, viser vi med en gang dyp respekt og ærbødighet for deres tro, religion og tempelet, moskeen eller den katolske kirken.

Det er kjempeflott at man viser respekt for andre religioner og tro, men burde vi ikke ha respekt for kristendommen også?

Gjennom mine spilleoppdrag i ulike kirker, treffer jeg mange mennesker som går i kirken. Det er både faste kirkegjengere, dåpsfamilier og pårørende i begravelser. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har blitt dypt over den manglende respekten enkelte viser til kirken og kirkerommet. Ta f.eks. enkelte konfirmanter. De har luene på seg når de er i kirka. Inne i selve kirkerommet har har jeg mange ganger hørt høylydt banning av både ungdom og voksne.

Jeg har snakket med en del utlendinger som tilhører en annen religion, og har en annen tro enn det jeg har, og de som jeg har pratet med er sjokkerte over at en god del nordmenn ikke viser respekt for vår egen religion. Mitt inntrykk er at fremmedspråklige her i Norge som tilhører en annen tro og religion enn oss har mye større respekt og ærbødighet for sin tro, sin religion og deres moské, tempel eller katolske kirke, og for dem er deres religion deres kultur. De vet å ta vare på kulturarven deres.

De verste til å rakke ned på kristendommen og kristen tro er voksne mennesker. En god del voksne mennesker har en eller annen negativ opplevelse av kristendommen og kriken, og det vet de å fortelle. De har lett for å spotte og håne de som bekjenner seg til den kristne tro.

Mange som har et anspent forhold til kristendommen har også et forvrengt syn på hvordan de kristne er. De tror at kristne ikke kan drikke alkohol, kristne kan ikke spille kort, kristne kan ikke gå på kino, og de tror at de kristne lever et kjedelig liv.

Jeg skjønner hvorfor de har dette synet på kristne, for før i tiden ble folk fortalt at det var synd å danse, at det var synd å drikke, at det var synd å spille kort og at det var synd å danse. Årsaken til at folk før i tiden ble fortalt dette, var fordi noen levde et utsvevende liv ved å drikke mye alkohol som endte med kortspill om penger, og da kunne de spille seg for både hus og hjem.

Noen av mine venner forteller om at de hadde besteforeldre som var strenge i sin kristne tro, og at det ikke var tillatt med kortspill i hjemmene deres. Vi kan trygt si at slik er det ikke lengre!

Kirken har blitt kraftig liberalisert frem til i dag. Noe gammeldags syn henger igjen hos enkelte kristne. Kristne i dag tar gjerne ett glass vin, kristne spiller gjerne kort, og mange kristne danser også.

Selv har jeg vært aktiv i kirka. Jeg sang i barnekor i kirka, jeg sang Tensing fra jeg var 19 – 21 år og jeg har sunget i kirkekor. I tillegg har jeg jobbet som konfirmantleder hvor jeg var med på konfirmantleirer. Jeg har med egne sett fra 1970-tallet og frem til nå hvordan kirken har forandret seg, og faktisk blitt en kirke som ønsker å bli folkelig.

Mange tror at konfirmanter som konfirmerer seg i kirka blir innprentet om at de må tro på Gud, men det er ikke tilfelle. Prestene, kateketene og ungdomsarbeiderne som jobber med konfirmantene oppfordrer tenåringene å tenke selv, de oppfordrer tenåringene til tørre å spørre, tørre å være kritiske, og til de som tror at konfirmanttiden handler bare om kristendom så tar de helt feil. Konfirmantundervisningen inneholder mye etikk, og konfirmantundervisningen er bygget på mye diskusjoner om temaet tro og etikk, og ungdommene har mye diskusjoner omkring temaene tro og etikk, noe som viser seg å engasjere dem.

At kirken har forandret seg er det ingen tvil om. Kirke og stat er nå skilt fra hverandre.

Den Norske Kirke ble tidligere kalt statskirken, men nå uformelt folkekirken. Statskirken slik vi kjenner den ble skilt fra staten 21.mai 2012. (Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke)

Jeg tror kanskje dette var en lur ting å gjøre nettopp for å få folk tilbake til kirken. Kirken må bli en kirke for folket hvor det er takhøyde.

I alle år hvor jeg har vært aktiv i kirken har det vært rom for tro og tvil. Jeg har aldri opplevd fordømmelse slik mange forteller at de har opplevd.

Nå har jeg stor forståelse for at den uvante kirkegjenger synes det er kjedelig å gå på en gudstjeneste, for en gudstjeneste kan virke forvirrende for en som ikke er vant å gå på gudstjenester. De synes det er forvirrende når man skal reise seg, forvirrende når man kan sitte, og den uvante kirkegjenger vet ikke hva de forskjellige leddene i en gudstjeneste betyr. Hvert enkelt ledd i en gudstjeneste har sin betydning. Dette er noe folk flest ikke kjenner til.

Likevel mener jeg at vi nordmenn bør begynne vise mer respekt for kristendommen og religionen som alltid har vært en del av vår kultur enn det vi gjør, vise respekt for de som bekjenner seg til den kristne tro, vise respekt for Bibelen og vise respekt for kirken.

Mobbing av kristendommen som religion, mobbing av de som bekjenner seg til den kristen tro, mobbing av prester som yrkesgruppe og spotting av Bibelen (som er den boken kristne forholder seg til) reagerer jeg kraftig på! Første bud er å ha like stor respekt for vår egen religion som vi har for andre religioner!

Vi nordmenn har mye å lære av de som tilhører en annen religion, for det er sjelden eller aldri at de mobber eller snakker nedsettende om sin egen tro/religion, mobber eller snakker nedsettende om de som bekjenner seg til religionen sin, mobber eller snakker nedsettende om f.eks. Koranen og mobber og snakker nedsettende om de som jobber i moskeen, i tempelet eller den katolske kirken.

Ytringsfrihet, og det å ha meninger om en religion er en ting, men mobbing og det å snakke nedsettende om en tro/religion, mobbing og det å snakke nedsettende om de som bekjenner seg til troen og mobbing og det å snakke nedsettende om f.eks. prester er noe helt annet! Det har ikke noe med ytringsfrihet eller å gjøre i det hele tatt!