En av mine beste venninner her jeg bor er året eldre enn meg. Hun har to barn (en sønn på 11 år og en datter på snart 14 år). Min venninne bor i en kjempedårlig tre roms kommunal leilighet med to soverom, et lite kjøkken, stue og bad. Selv sover hun på stuen slik at barna skal få hvert sitt rom. Leiligheten er full av muggsopp, noe som har medført at sønnen har utviklet astma. Leiligheten hun bor i er kjempedyr i forhold til standaren. Kommunen er ikke villig til å utbedre forholdene, ennå fastlegen til min venninne og barna har uttalt at astmaen kommer pga muggsopp!
Hun har tidligere hatt et yrke som har ført til at nakken hennes er totalt utslitt. Etter grundig utredning har legene kommet fram til at hun har en nerve i nakken som ligger i klem, og hvis de operer denne kan hun risikere å bli lam i hånden. I perioder har hun så mye smerter fra nakken med utstråling ned mot hånden. Likevel var hun så tøff at i en alder av 38 år begynte hun å studere til et yrke som kreves mye jobbing. I dag jobber hun 50% innenfor det yrket som hun utdannet seg til, men kroppen hennes tilsier at hun ikke kan jobbe mer enn 50%. Hun stortrives i jobben sin, tross i store smerter at hun blir sengeliggende etterpå.
Summasumarium betyr dette at min venninne har kjempedårlig råd! Her er det ikke snakk om at barna får siste mote av klær flere ganger i året, men det er snakk om gjenbruk og arv fra barn til hennes venninner! Barna hennes har ikke en gang mobiltelefoner, fordi min venninne ikke har råd til å la dem ha det pga sin dårlige økonomi! I tillegg syr hun klærne til ungene sine selv.
Barna til min venninne er inneforstått med situasjonen, og de er kjempetrygge og glade barn med sunne interesser, og de er enere innenfor sine fritidsaktiviteter de holder på med!:) Begge to gjør det kjempebra på skolen. De er kjempehøffelige, og maken til høffeligere og takknemlige barn som venninnen min har har jeg aldri sett! De har kjempegode venner som er der på besøk, og som de besøker.
For en stund siden måtte min venninne oppsøke sosialkontoret, for å søke om sosialhjelp! Dette fikk hun blankt avslag på. Jeg fikk bakoversveis da jeg fikk lese brevet min venninne mottok fra sosialkontoret! I svarbrevet sa de at hun måtte spare det hun tjente i sin 50% stilling, hun måtte slutte å kjøpe klær til barna sine, hun kunne kutte ut å bruke penger på mat, og toppen av kransekaken var det forslag fra sosialkontoret at hvis økonomien var så dårlig kunne offentlige instanser bidra til f.eks fosterhjem for barna! Hun ble anbefalt å flytte på en billig hybel! Venninnen min ble så sint at hun gråt! I brevet hevdet sosialkontoret at venninnen min selv var skyld i sine fysiske plager selv, og hun måtte ta seg 100% jobb for å få bedre økonomi!
Venninnen min fikk med seg en kollega av seg fra jobben sin og fastlegen sin som ble med henne på sosialkontoret, og hjalp henne å anke saken! Kollegaen hennes og fastlegen banket i bordet! Hun fikk innvilget sosialstønad i påvente av at hun skal få 50% uføretrygd!
Jeg er rkjempeystet over at mennesker som virkelig trenger hjelp blir møtt på den måten! Sosialkontoret har plikt å hjelpe de som virkelig trenger det! Det sier seg selv med 8000,- kr i måneden etter fratrukket skatt har hun rett på sosialhjelp. Hennes utgifter er 4000,- kr i husleie, strøm, mat, og diverse. Det er en kjennsgjerning at barn i vekstperioden trenger mat! Hun ligger langt under normen for hva som kreves for å få sosialstønad siden hun har to barn!
De ansatte på sosialkontoret skulle hatt obligatorisk kurs i psykolog, og særlig det å behandle mennesker som sliter med dårlig helse! Skal en person som sliter med kroniske smerter i nakken (pga at nerver ligger i klem) være nøtt til å presse seg til å jobbe 100% stiling? Hva skjer da? Jo, han/hun vil gå på en smell når det gjelder smerter! Det er ingen som har bedet om å bli kronisk syke! Det å oppsøke sosialkontoret var min venninnes siste utvei! Her handler det ikke om å være ufin! Det vet jeg kjempegodt at hun ikke var! Såpass godt kjenner jeg min beste venninne at hun aldri er ufin mot en eneste person. Hun er heller for ettergivende og snill!
I et velferdssamfunn som Norge har vi plikt å hjelpe våre egne landsmenn som trenger det! Selvsagt er det mange som utnytter systemet for hva det er verd, men ikke i min venninnes tilfelle! Vi hører jo om innvandrere som får alt det de trenger, og skal ikke en nordmann få den samme hjelpen? Når det kommer til stykke virker det for meg at ikke Norge er en velferdsstat likevel når våre egne landsmenn blir møtt på den måten! Der vet vi at politkere og pengesterke mennesker har to bilder, hus, en hytte på fjellet og kanskje en hytte på sjøen! Er det velferdssamfunn! Jeg mener nei!
Nå må politikerne gjøre noe for å få likevekt i den skjeve fordelingen som finnes i vår “velferdsstat”! Er det meningen at mennesker med dårlig helse og lav inntekt skal være nøtt til å slite? Det å få innvilget uføretrygd uansett 50% eller 100% er ikke noe som er gjort over natten. Det skal prøves ut Arbeisprøving før graden av uføretrygd settes i gang!
Jeg lurer meg på om hva de som jobber på sosialkontoret hadde gjort hvis de var i samme situasjon?
SJOKKERT OVER MIN VENNINNES BEHANDLING PÅ SOSIALKONTORET!
5