Ordet "Unnskyld" |

Mange ganger i livet kommer vi alle sammen i situasjoner der enten vi selv må be om unnskyldning for noe vi har gjort galt, såret noen osv, eller at andre mennesker ber oss om unnskyldning fordi de har såret oss, eller gjort oss noe galt. Ordet “unnskyld” er for meg et skjørt ord, som for meg betyr veldig mye, og det er et ord jeg blir rørt over å høre.

Hvis en venninne eller noen andre jeg kjenner ber meg om unnskyldning for noe han/hun har gjort meg, har jeg alltid lett for å si: “Det er i orden, og vi legger dette bak oss”, for så å gå videre med vennskapet.

Jeg har også opplevd noen få ganger at folk rundt meg har bedt meg om unnskyldning, jeg har godtatt unnskyldningen, men noen uker etterpå har personen som ba meg om unnskyldning såret meg igjen! Det er da jeg stiller meg noen spørsmål. Ba ikke vedkommende meg om unnskyldning? Mente han/hun ikke det da han/hun ba om unnskyldning? Er jeg for dumsnill at jeg lot meg overtale til å godta unnskyldningen fra denne personen?

I slike situasjoner føler jeg at unnskyldningen ikke er mye verd, og jeg vil ha store vanskeligheter med å stole på den personen igjen dersom han/hun ber meg om unnskyldning nok en gang.

Jeg har også opplevd at personer har såret meg ennå en gang, og igjen kommer krypende med en unnskyldning. Spørsmålet mitt blir: “Vil jeg noen gang kunne stole på vedkommende, og hvor mange ganger skal jeg godta unnskyldninger vedkommende måtte be om?”

Det er helt greit å godta unnskyldningen fra et menneske som sårer deg en gang, men når det blir to og tre ganger, ja, da begynner jeg å tvile på at personen mener sin unnskyldning, og det er da jeg setter betingelser f.eks at vedkommende som såret meg må vise forandring over lengre tidsrom slik at jeg kan stole på ham/henne, og da er det tidsrommet som jeg selv føler på er det rette før jeg evt godtar/ikke godtar unnskyldningen. Det kan godt være jeg aldri kommer til å godta unnskyldningen, fordi jeg ikke greier det.

Ta et eksempel. Hvis en person har såret meg to ganger, og jeg har godtatt unnskyldningen to ganger, og personen sårer meg igjen, for så å komme en 3.gang å be om unnskyldning. Da vil jeg si dette er det samme som å lyve, og jeg mister fullstendig tillit til ham/henne. Løgn er det verste jeg vet, og da må tilliten til vedkommende bygges opp igjen bit for bit, og det er denne oppbyggingen som kan ta lang tid. Kanskje vedkommende aldri greier å få opparbeidet min tillit igjen.

I de situasjonene der vi f.eks har godtatt en unnskyldning fra et menneske flere ganger, og vedkommende sårer oss igjen, da er ikke unnskyldningen noe verd for meg.

Hvis et menneske ber meg om at jeg skal godta hans/hennes unnskyldning for noen han/hun har gjort meg, er jeg streng på at vedkommende skal mene det av hjertet, og ikke bare med ord!

Mange ganger føler jeg at ordet “unnskyld” bare er et ord vi mennesker slenger ut for å få god samvittighet selv, for så å tråkke feil igjen. Da føler jeg at ordet “unnskyld” er et misbrukt ord.

Jeg godtar gjerne en unnskyldning fra et menneske kanskje en og to ganger, men begynner det å bli 3 – 4 ganger, ja da har jeg store vanskeligheter.

Hva er vits i å be om unnskyldning hvis han/hun tråkker feil igjen? Da er unnskyldningen totalt bortkastet!

Hva mener dere om dette?

Hvor mange ganger skal vi som mennesker godta unnskyldning hvis vi blir såret om og om igjen?

Alle sammen opplever vi å måtte diskutere med andre mennesker vi omgås med. Det være seg i familien, på skolen, på studiet, gjennom jobben, blant venner, og ikke minst her på bloggen. Det å diskutere er sunt, interessant å lærerrikt! Vi lærer å forholde oss til andre menensker, vi lærer oss å respektere andre mennesker, vi lærer oss å se at kanskje hadde motparten litt rett i det han/hun skrev.

Hvordan reagerer vi under diskusjoner da? Selv merker jeg at jeg trekker meg tilbake i diskusjonen hvis jeg oppdager at en person har så sterke meninger at mine meninger ikke kommer til å bli hørt! Da føler jeg at mine meninger ikke er så mye verd. Klart dette er en følelse jeg selv har! Jeg vet da godt at mine meninger er like mye verd å høre på som den som roper høyest i en diskusjon. Jeg kunne aldri tenkt meg å diskutere med en politikk med en politiker!:) Da hadde jeg følt meg som en maur til slutt!:) Det handler om å stå for sine egne meninger, og det å stå for sine egne meninger utvikler vi mer og mer jo eldre vi blir. Selv er jeg mye mere sikker nå når jeg diskuterer enn jeg var for 10 – 15 år siden!

Hvordan oppfører vi oss under diskusjoner da? De fleste av oss sier vår mening, og begrunner våre svar saklig. Andre igjen kan provosere under en diskusjon. Vi ser stadig i diskusjonsprogrammer på TV at en person har rollen som provokatør, men han/hun begrunner alltid svarene sine saklig! Politikere provoserer også hverandre, og oss velgere for å få oss til å tenke!

Hvordan kan en provosering i en diskusjon bli oppfattet av andre diskusjonsdeltakere? Alt kommer an på hvordan provoseringen er ment. En som provoserer kan ha to formål!

Er provoseringen ment for å få diskusjonsdeltakerne til å tenke selv, eller er provoseringen ment som å provosere for å skape krangel? Provosering for å få andre til å tenke, er saklig begrunnet, men en som provosering for å provosere har ingen saklig begrunnelser! Det er det siste som kan føre til en konflikt og krangling! Dette ser vi tydelig både i klassen, blant venner og ikke minst på blogg. Alle sammen skjønner når vi opplever at en diskusjonsdeltaker (f.eks. i klassen) provoserer for å provsere uten noen saklig begrunnelse. Han eller hun må kunne forvente seg reaksjoner fra de andre som er med i diskusjonen. Ingen liker å bli usaklig provosert. Usaklig provosering uten begrunnelse hører ingen plass hjemme i en diskusjon! I noen tilfeller kan også en person som provoserer uten å ha noen saklig begrunnelse provoserer de andre fordi han/hun vil ha oppmerksomhet! Uansett er det å provosere uten å ha et saklig grunnlag total mangel på diskusjonsskikk!

Jeg tror mange av konfliktene (i f.eks. en klasse, en gruppe eller på blogg) begynner med usaklig provosering uten begrunnelse! Den som provoserer får kritikk av de andre, han/hun som provoserer vil forsvare seg selv, de andre svarer tilbake, og etter hvert vil kanskje diskusjonen gå over til et rent personangrep. Da er diskusjonen fullstendig ute på villspor! Jeg har sett eksempler mange ganger på at den som provoserer usaklig har gått til personangrep på de andre diskusjonsdeltakeren ved f.eks. å kalle noen for “bitch”!

Hvem har da skylden? Jeg mener selvfølgelig at den som provoserer uten å ha en saklig grunn er årsaken til at krangelen begynte! Det er så synd at noen av de som provoserer usaklig i en diskusjon ikke ser at de selv er årsaken til at en krangel begynte! De vil alltid legge skylden på de andre!

Det kan ikke være så vanskelig å gå i seg selv hvis man vet at man har provosert noen uten grunn i en diskusjon å si: “Unnskyld! Jeg gikk visst litt for langt!”. Ordet “unnskyld” sitter jammen meg langt inne hos en del mennesker! Hvis de presses til å be om unnskyldning kommer det en masse fraser som: “Det var ikke jeg som begynte”, “Det er ikke min feil” og “Det var de andre som provoserte meg”!

Håper dette var noen ord til ettertanke for alle sammen!

Ha en fin ettermiddag alle samme 🙂

Tag Archives: Ordet “Unnskyld”

“UNNSKYLD”, ET ORD MAN VIRKELIG MENER ELLER BARE SIER?

DISKUSJONSVETT OG DET Å SI: “UNNSKYLD”!