Det har gått to uker siden jeg kom hjem fra sykehuset, og det har vært kjempegodt å være hjemme 🙂 Flere av dere som er bloggvennene og følgerne av bloggen min har spurt meg om hvordan det går med meg, og jeg setter kjempestor pris på. Tusen hjertelig takk for kjempekoselige og varme ønsker om “God bedring”. Setter kjempestor pris på det <3 🙂
 
 
Den første uken hadde jeg mange rare tanker rundt at jeg hadde blodpropp på lungen og en blodpropp bak øyet i tillegg til det å gå på blodtrykksdempende og medisin for blodpropp. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle trene, selv om jeg hadde fått beskjed fra legen på avdelingen at det var bare å komme igang med trening som jeg gjorde før.
 
 
Allerede fredag 21.06.2019 begynte jeg å gå tur ute. De første turene mine var på 1,20 – 1,40 km. Gåturene gikk kjempebra, og formen var kjempefin 🙂
 
 
25.06.2019 hadde jeg time til fastlegen mine, og han roet meg ned og sa at det var normalt å ha rare tanker rundt dette. Han bekreftet nøyaktig det samme som legen på avdelingen sa at det var bare å trene som normalt. Trening er kjempeviktig for min del, og grunnlaget har jeg lagt allerede 🙂 Fastlegen målte blodtrykket mitt, og det var stabilt. Det var fastlegen fornøyd med 🙂
 
 
27.06.2019 hadde jeg min første time til fysioterapeuten. Hun var kjempefornøyd at jeg hadde gått turer hver dag siden jeg ble utskrevet fra sykehuset. Jeg begynte med oppvarming på tredemøllen, og for første gang klarte jeg å gå 2 km på tredemølla 🙂 Da ble jeg kjempeglad at jeg begynte å gråte. Det var en milepæl for meg 🙂
 
 
Etter min første trening hos fysioterapeut etter sykehusoppholdet (27.06.2019, har jeg gått en rute på 2 km de dagene jeg ikke trener hos fysioterapeut (tirsdag, onsdag, fredag og lørdag. Det går kjempebra,og jeg går for å få opp pulsen. Jeg merker stor forskjell på formen min nå i forhold hva den var før jeg ble lagt inn. Nå spiller kroppen min på lag, og det er kjempegodt 🙂
 
 
Når jeg tenker etter var jeg slapp, trøtt og sliten de 6 siste ukene før jeg ble lagt inn, og jeg syntes det var tungt å gå på tredemøllen. Syntes jeg ble alt for fort sliten. Likevel gjennomførte jeg treningsøktene mine. Fastlegen min sa når kjente at jeg var sliten, trøtt og ikke klarte å yte 100% på trening før jeg ble lagt inn, var et tegn på at jeg begynte å bli syk. Siden jeg har kroniske smerter i leddene mine tolket jeg ikke signalene i den retningen. Den smerten jeg hadde i foten i flere dager etter operasjonen var blodproppen jeg kjente, men det signalet tolket jeg heller ikke siden jeg er vant med å ha smerter i føttene mine.
 
 
Når det gjelder proppen på øyet mitt skal jeg ha behandling hver 4. uke for den. Neste time er 14.07.2019. Selve behandlingen gjøres med at man før en sprøyte inn på øyet.
 
 
Man merker ikke noe, for man er så bedøvd. Behandlingen tar toppen 3 sekund. Smertene etterpå er det jeg gruer meg til. Jeg merker faktisk bedring, og det er kjempebra 🙂
 
 
Vekta ha gått nedover, og nå viser vekta 74 kg. Det er jeg kjempefornøyd med! Mistet mye vann i kroppen i løpet av sykehusoppholdet også, noe som medførte at jeg raste ned i vekt. Nå må jeg bremse vektnedgangen slik at kroppen venner seg til vekten, og heldigvis har jeg vært stabil. Fastlegen og fysioterapeuten sier at jeg ikke må rase fort ned de resterende kiloene, for nå trenger kroppen å bli vant til vekten.
 
 
Jeg er kjempestolt over det jeg har fått til. Begynte på ca. 120 kg i 2016, og nå er jeg 74 – 75 kg. Tanken på det jeg har klart gjør meg rørt. En ting er sikkert! Jeg skal aldri mer opp tilbake dit jeg var. Denne livsstilsendringen skal være for alltid! Jeg har funnet min balansegangen med sunn og god mat og trening. Trening er blitt en del av hverdagen min, og jeg får masse energi når jeg trener. Det er en stor motivasjon i seg selv. Trening skal være lystbetont, og det er det for meg. Når jeg ser resultater at jeg blir sterkere er det en kjempestor motivasjon for meg.
 
 
Alt handler om balanse. Lørdag 29.06 og søndag 30.06.2019 var det bursdagsfeiring med god mat, kaker og kaffe. Man skal kunne unne seg god mat, ett kakestykke og sjokolade i ett selskap. Det handler om mengde. Den balansegangen har jeg lært de siste årene mens jeg har holdt på med livsstilsendringen min 🙂
 
 
Da jeg var til fastlegen sa jeg at nå vil jeg holde vekten min, for når jeg har jobbet i 3 år med å nå målet mitt skal det ikke være bortkastet! Fastlegen min søkte meg til ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg med å sette opp en kostholdsplan personlig for meg slik at jeg skal holde vekten stabil. Jeg vil ikke miste hodet ved å gå ned for mye i vekt. Hodet mitt skal være med absolutt hele veien.
 
 
Jeg må bli vant til å se meg som en ny utgave av meg selv. Øynene må bli vant til å se kroppen min i speilet. Hver dag prøver jeg å si til meg selv at jeg er kjempestolt over det jeg har klart til nå. Mannen min, familien min og de kjempegode vennene mine støtter meg 100%, og de sier de er kjempestolte av meg. Det rører meg helt inn til hjerteroten <3 🙂 De har heiet på meg fra jeg begynte livsstilsendringen min i 2016, og de har hatt tro på meg hele veien 🙂
 
 
Som unge og tenåring var jeg aktiv med turn og svømming frem til jeg var 17-18 år. Så begynte jeg med airobic som jeg elsket å holde på med, og jeg er jo vant med å holde meg aktiv.
 
 
Jeg fikk kyssesyken i 1994, og i kjølevannet av kyssesyken utviklet jeg kronisk betennelsesreumatisme. Betennelsesreumatismen medførte mange operasjoner årlig.
 
 
De første operasjonene jeg hadde var fjerning av leddhinnene mine i begge ankler som viste at jeg hadde reumatisme.
 
 
Så forlengelse av begge achillesscener og etterfulgt av slakking av sceneplatene under hælene mine flere ganger. Ble også operert for Haglunds hæl i begge hæler.
 
 
Ble også operert i begge albuer. I 2005 ble det utført rekonstruksjon av høyre håndledd, og i 2007 rekonstruksjon av venstre håndledd. Etter begge operasjonene måtte jeg gå med gips i 10 uker. I 2011 ble jeg operert i høyre skulder, og i 2013 i venstre skulder. Innimellom har jeg hatt noen operasjoner i føttene mine (achillesscener og sceneplatene i både høyre og venstre fot).
 
 
Jeg ble plutselig inaktiv etter operasjonene. Etter operasjonene ble det krykker, gips i 6-8 uker på føtter og hender. Selvsagt ble det litt for mye mat i forhold til aktivitetsnivået jeg hadde. Det gjorde til at jeg ikke fikk trent, og jeg gikk opp mye i vekt.
 
 
I 2016 var det nok, og jeg tok meg en prat med fastlegen. Han hadde tro på at jeg skulle klare vektnedgang uten slankeoperasjon. Jeg snakket med fysioterapeuten min som har kjempegod erfaring på kosthold. Fikk et treningsprogram av henne som jeg gjennomførte, og hun satte oppe en kostholdsplan beregent for mitt aktivitetsnivå. Denne kostholdsplanen endret vi underveis ettersom aktivitetsnivået mitt økte.
 
 
I begynnelsen trente jeg 1 gang i uken. Det var blytungt, men det gikk ikke lang tid før jeg merket at den fysiske formen ble bedre. Jeg merket at treningen gav meg energi, og det var den energien som gjorde til at treningen for meg ble lystbetont 🙂
 
 
Så utvidet jeg med 2, og det siste 1 1/2 året har jeg jevnlig trent 3 ganger i uken. Det har skjedd noen ganger at ukene har vært så travle at jeg ikke har fått trent 3 ganger i uka, men da har jeg trent 2 ganger i uka.
 
 
Jeg vet jeg burde la dette ligge, men nå har dette pågått over en lengre periode. Derfor føler jeg at jeg vil si fra at nok er nok! Det beste vet jeg er å tie disse “anonyme” negative leserne ihjel. De fortjener null oppmerksomhet! Eneste de lever og ånder for er å oppnå oppmerksomhet.
 
 
På mine siste blogginnlegg har det vært en “anonym” leser (som jeg vet med 100% sikkerhet hvem er) som har kommet med gjentatte negative og til dels stygge kommentarer som handler om innhold på mine blogginnlegg. Den “anonyme” leseren har kommet med beskyldninger rettet mot meg, og en av beskyldningene er at jeg angivelige skal ha stjålet bildene som jeg deler på bloggen min! Jeg har ikke godkjent noen av kommentarene, for kommentarene som den “anonyme” har skrevet fortjener ikke å se dagens lys!
 
 
Jeg har fått nok av de daglige lavmåle kommentarene dine som har kommet gjennom kommentarsperren flere ganger om dagen. De første kommentarene kommer inn tidlig om morgenen. Selv om jeg vet at jeg ikke burde gi vedkommende “anonyme” leser oppmerksomhet har jeg fått nok av de lavmålte kommentarene dine. Kan du ikke la meg få blogge i fred? Jeg forstår ikke motivet ditt for hvorfor du skriver de kommentarene som du gjør.
 
 
Hvis kommentarene dine som du gulper ut av deg er et forsøk på å true meg til taushet er det det gal måte å gå fram på. Jeg kommer ikke til å gi meg med å blogge! Den skal du bli blå for. At du truer meg i mitt kommentarfelt med at du skal fortelle offentlig i din blogg at jeg angivelig skal ha stjålet bildene mine på min egen blogg tolker jeg som om du truer meg til taushet! Den gleden skal du ikke få du “anonyme” leser. Hvis det er til glede for deg så vær så god kjør på! Fortell offentlig på bloggen din at jeg har stjålet bildene mine som jeg har delt på min blogg.
 
 
Ha det klart for deg at dette er min blogg, og du velger på egen hånd å komme inn på min blogg for å la deg deg provosere. Du “anonyme” leser skal være den siste å kritisere andre bloggere for at vi er åpne om våre fysiske sykdommer eller psykiske sykdommer, for du “anonyme” leser skriver selv om dine egne fysiske sykdommer selv. Kritikken du “anonyme” leser gir meg (og andre bloggere) for at vi skriver om våre sykdommer gir ingen mening! Jeg kommer fortsatt til å fortelle mine bloggvenner, blogglesere og følgere om hvordan det går med min helse på min blogg! Klikk på x-knappen i hjørnet på skjermen, så forsvinner bloggen min. Du har selv valget for hva du vil gjøre!
 
 
Beklager kjære bloggvenner, blogglesere og følgere. Jeg måtte bare få dette ut, for vedkommende “anonyme” leser har holdt på å sende ufine kommentarer i ca. 2 måneder nå.
 
 
Slutten av juni og begynnelsen av juli måned har det vært surt og guffent sommervær med regn.
 
 
Varmovnen har stått på, og her om natten måtte mannen min finne frem vinterdynen sin. Det er meldt bedre neste uke. Vi kan jo ikke forvente en slik sommer som vi hadde i fjor. Den var jo kjempebra 🙂 Nå håper jeg at vi blåfrosne Trøndere får kjenne smaken av sommer med sol og varme senere i juli og i august.
 
 
Når været har vært så guffent som det har kan man kose seg innendørs med god samvittighet, og det har jeg gjort 🙂 Jeg lest bøker, blader, strikket, øvd på fløyte og piano, hørt musikk og rett og slett kost meg kjempemasse 🙂
 
 
Har lyst til å dele noen bilder med dere som jeg har tatt de siste ukene, og jeg håper dere liker bildene mine 🙂
 
 

18.06.2019 mens jeg lå på sykehuset gikk jeg nok en tur i Sykehusparken hvor jeg fant noen motiver som jeg fotograferte. Her ser dere treportalen inn til selve parken.

Været var fint med sol fra blå himmel 🙂

Måtte ta bilde av denne blomsten, for jeg syntes den var kjempefin 🙂

Prøvde meg på å ta dråpebilder, og fikk fanget disse dråpene på dette bladet 🙂

Dråper på bladet 🙂

Når jeg finner et motiv jeg vil fotografere, prøver jeg meg fram for å få frem detaljer på bildet. Her prøvde jeg å fotografere nærbilde av denne blomsten.

Ferdig med høyre vott 🙂

Høyre vott 🙂

24.06 – 27.06.2019 var det St. Hans martna i Trondheim Sentrum. 26.06.2019 gikk jeg ned til sentrum hvor jeg gikk og så på martnaen. Jeg fikk tak i meg et nytt deksel til mobilen til en billig penge.