I går postet jeg ett innlegg om hvordan jeg takler det å være uføretrygdet. Tusen takk for kjempefine og gode ord fra dere som har kommentert <3 🙂     Som sagt så har jeg kronisk betennelsesreumatisme, og det gjør at jeg får betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre. Jeg har hatt reumatismen siden 1995, og jeg har lært meg hvordan jeg skal takle reumatismen min. Vet hva jeg skal gjøre når jeg kjenner at jeg våkner med smerter, og jeg vet hva slags medisner jeg kan og ikke.     De dagene jeg våkner, og kjenner at hælene mine er stive tar jeg en varm og god dusj for å myke opp kroppen. På vinters tid har jeg dager hvor jeg ikke får på meg sko, for hælene er så betente at jeg får røde kuler rett bak hælbeinet.     Mine nærmeste familie, slekt og venner vet at jeg er reumatiker, og de har full aksept for hva jeg kan gjøre og ikke. Når de spør hvordan det går med meg får de svar hvordan jeg har det.     Dagene mine er opp og ned. Når været er kaldt, surt og rått har jeg mer smerter enn når været er statbilt.     Jeg er livredd for å virke klagete, og det ligger i underbeivssitheten, men familie, slekt og venner som kjenner meg 100% sier at jeg har lov til å si at jeg har en dårlig dag hvis jeg har det. De sier at jeg skal ikke la vær å si at jeg har en dårlig dag for å tilfredstille andre mennesker rundt meg, Det gjelder absoutt alle som har en eller annen from for kronisk sykdom! Hvis mennesker ikke har aksept for at et menneske har smerter er de i mine øyne store egoister.     Likevel tror jeg at det ligger i oss fleste at vi ikke vil fremstå som klagete og sutrete.     Jo da, det finnes de som er kronisk syke som ikke gjør annet enn å snakke om sykdommen sin, men det tror jeg gjelder for de som ikke har akseptert sin helsesituasjon.     Jeg setter kjempestor pris på støtten jeg får fra min nærmeste familie, slekt og de nærmeste gode vennene jeg har. De bryr seg på en sunn måte, og de vet mine begrensinger.     Det verste jeg vet er de jeg kaller "bedreviterne". De såkalte "bedreviterne" er gjerne mennesker som ikke kjenner meg så godt som prøver å belære meg om min kroniske reumatsime. Ja, jeg skjønner at de gjør det fordi de bryr seg. Det er forskjell på å bry seg om, og det å bry seg med.     Disse "bedreviterne" som slett ikke har helsefagutdannelse er "kjempeflinke" til å gjerne stille seg spørsmålstegn om at reumatismen jeg har må være feil. De stiller gjerne en ny reumatismediagnose på meg. Jeg spurte da vel ikke dem om å stille diagnose? Det er da vel det man har leger for?     Så har du de "bedreviterne" som er anti skolemedisin, og kun svergere til alternativ behandlingsmetoder. De er ikke sene om å gi meg tilbud om akupunktur, homeopatikurer, healing og gudene vet hva. Toppen av kransekaken har jeg fått høre at jeg kunne tenke meg frisk! Tenke meg frisk? Fint da! Hvis det hadde vært tilfelle, hvorfor har vi fremdeles bruk for leger og sykepleiere? Tenke seg frisk gir ingen mening! Jeg spurte heller ikke dem om å behanle meg, for jeg forholder meg til fastlegen min, ortoped, reumatologen og fysioterapeuten min, og hadde jeg ønsket deres hjelp, hadde jeg oppsøkt dem for lenge siden!     Den siste gruppen er de "bedreviterne" som er overhjelpsom for å finne fysiske aktiviteter jeg kan drive med, og i følge dem er det viktig at jeg svømmer, at jeg går turer i skog og mark, at jeg sykler eller at jeg må være med på ski. Svømming kan jeg holde på med, for jeg er allergisk mot klor. Turer i skog og mark er alt for stor belastning for achillesscenene mine. Sykling kan jeg ikke gjøre pga håndleddene mine etter jeg stivet av begge håndleddene mine i 2007 og 2008. Jeg er ikke sterk nok til å holde rundt sykkelstyret og til å trykke på bremsene. Skigåing er helt uaktuelt, for når det er vinter og kaldt ute får jeg fort betennelser i hælene mine og andre ledd. Jeg er heller ikke sterk nok i hendene mine til å belaste dem med skistaver. Hva med å la meg finne den rette treningsformen for meg selv i samarbeid med fysioterapeuten min?     Jeg forstår at det er fordi de bryr seg at de kommer med slike råd. Disse "bedreviterne" er gjerne mennesker som kjenner meg som person og min reumatisme minst. De er gjerne perifere bekjente som jeg treffer sjeldent. Jeg ikke har hatt behovet for å kunngjøre så mye om min reumatisme til dem, nettopp fordi de er perifere bekjente.     Setter kjempestor pris på omtanke fra de som kjenner meg kjempegodt som person som familie, slekt og mine nærmeste venner, fordi de er ikke "bedrevitere" ovenfor meg    

Bildet ble tatt mai 2016 etter en achillessceneoperasjon.

Bildet tatt i mai 2016 av den “lekre” skinna jeg hadde måtte ha på i 6 uker etter operasjonen.