MIN VEKTNEDGANG OG LIVSSTILSENDRING FORTSETTER, OG JEG GIR MEG IKKE!

Posted on May 29, 2019 by Tokrepia

Nå er det på tide med en liten oppdatering om livsstilsendringen min som jeg jobber med.

Personlig er min livsstilendring noe jeg gjør over tid. Den skal vare livet ut!

Det handler om å opparbeide seg nye rutiner som skal være noe jeg gjør som en naturlig del av hverdagen.

Ta f.eks. trening. Jeg har fått trening inn i mine rutiner som jeg stortrives med 🙂 Da er det to faste helkroppsøkter og en treningsdag nr.3 som er en overkroppsøkt. Treningsdag nr.3 er en bonusøkt.

Siden jeg sliter med kronisk betennelsesreumatisme kan jeg enkelte uker har smerter i hæler, achillesscener, stive ankler, håndledd, albuer og skuldre. Jeg skal være ærlig å si at smertene tapper en for krefter, og de ukene jeg har smerter blir det to treningsøkter i uken. Det er jeg personlig kjempefornøyd med, og det er bedre med to gode treningsøkter i uka enn å trene dårlig med smerter i kroppen. Fysioterapeuten sier jeg må lytte til kroppen for når jeg skal trene.

Jeg kjenner jeg blir skuffet over meg selv de ukene jeg ikke får trent 3 ganger, men jeg må jobbe med meg selv for å legge bort disse tankene. Nå er det en gang slik at jeg har en kronisk reumatisk sykdom som jeg må ta hensyn til, og da kan jeg ikke presse kroppen min til det ytterste når jeg har en dårlig periode med smerter.

Selv om jeg har uker hvor jeg har mer smerter i leddene mine enn andre er jeg ikke den som legger meg ned på sofaen og synes synd på meg selv. Det oppnår jeg ikke noe på. Da finner jeg fram treningsstrikkene mine som jeg trener med.

En stor motivasjon for det å trene er at jeg merker at jeg har blitt mye sterkere. På treningssenteret finnes det et apparat som heter abdominal crunch. Det går på magemusklene. Jeg kjørte 9 kg i lang tid før jeg gikk opp. På abdominal crunch har jeg kommet opp i 18 kg, og jeg kjører der 6X15. Det er bevis for at jeg har blitt sterkere. Hos fysioterapeuten har jeg fått lov til å trene på markløft. Fysioterapeuten min synes jeg har bra teknikk. Jeg kjører 4×7, og da har jeg 1,25 kg på hver side. Ikke noe er som å oppdage at man har blitt sterkere i kroppen. Jeg er jo i en alder at trening er kjempeviktig for bl.a å forebygge beinskjørhet og andre slitasjeskader. Selv om man er i 50-årene er det ikke for sent for å få muskler.

Jeg er kjempefornøyd med det jeg har oppnådd av resultat på vektnedgangen, og det merkes på klærne mine. Klærne mine sitter løsere rundt kroppen. Jeg merket det spesielt på bunaden i år. i 2016/2017 var bunaden min stram over brystpartiet og skjørtet var trangt. I år hang bunaden på hektene, og bunadsvesten var løs rundt brystpartiet. Det er en kjempeherlig følelse 🙂 De som ikke har sett meg på en stund kommenterer at de ser stor forskjell.

Jeg er ikke ferdig med vektnedgangen. Skal ned 15 kg til, og jeg gir meg ikke! Var til fastlegen, for jeg tenkte å søke fedmeklinikken for å få utredning til å ta en slankeoperasjon. BMI’en var slik at jeg ikke kommer til å få en operasjon. Takk og lov får man si. Som jeg sa til fastlegen. Når jeg har gjort A på egen hånd, får jeg gjøre B på egen hånd.

Fastlegen min sa jeg gjør vektnedgangen min på en riktig måte. Jeg tar sunne valg på hverdagene, og unner meg noe godt i helgene. På hverdagene er det null sjokolade og slikkerier. I helgene unner jeg meg noe godt. Det hjelper på motivasjonen for å være flink med kostholdet på hverdagene 🙂 Fastlegen min sier at det er ikke bra for kroppen å rase ned i vekt, for da kan man få problemer med leveren. Kostholdsekspertene sier kontrollert vektnedgang over tid er det aller beste.

Kostholdet mitt er mager mat som anbefales av kostholdseksperter bl.a. Grethe Roede. Det går i kylling, karbonadedeig, grønnsaker, egg, mager kesam, mager cottage chesse, mager yoghurt som yoplaite og grovt knekkebrød med mager smøreost på f.eks. kyllingost.

Når det gjelder vektnedgang og livsstilsendring handler det om motivasjon, og alt sitter i hodet. Det handler også om viljestyrke, og jeg har bevist for meg selv at jeg har viljestyrke.

Skal man lykkes med vektnedgang og sunt kosthold må man komme inn i gode rutiner og vaner. Man må komme inn i rutiner for når man skal trene, og når det gjelder mat kjører jeg noe som heter “foodprep”. Det vil si jeg lager opp lunch/middager som jeg har i matbokser til dagen etter. Da er det lettere å ta gode valg.

Flere av mine lesere har spurt om å få se før og etterbilder av meg i livsstilsendringen/vektnedgangen jeg jobber med. Jeg er ikke komfortabel med meg selv å vise kroppsbilder av meg selv, og det håper jeg dere forstår.

Noen lurer på hvor mange kilo jeg veier, og det vil jeg heller ikke opplyse om offentlig på bloggen min. Siden jeg sleit med anorexi i 2003/04 – 2005 ble jeg så opphengt i tallet som stod på vekta. Den feilen gjør jeg aldri igjen. Ved denne vektnedgangen min har jeg kun brukt klær som mål, og det er fordi jeg ikke vil bli opphengt i antall kilo jeg veier. Da er det fort gjort å bli misfornøyd med hvor mange kilo som står på den vekten.

Jeg vil motivere andre i samme situasjon som at det går an å bruke klær som mål for en vektnedgang enn å bruke badevekt med tall på. Selv er jeg livredd for å bli for opphengt i tallet på en badevekt, og sist gang gikk det for langt før jeg klarte å snu det. Denne gangen har jeg et mye mer sunnere og avbalansert forhold til livsstilsendring og vektnedgangen 🙂

Jeg har lyst til å dele noen bilder som jeg har tatt på trening. Håper bildene sier noe om hva jeg trener, og jeg håper dere liker bildene mine 🙂 Det er ikke bilder av alle øvelsene, for jeg kjører flere øvelser når jeg trener helkorppsøkter.

Jeg begynner alltid treningsøkten med å gå på tredemøllen 🙂

På fullkroppsøktene mine kjører jeg både bein, armer og rygg. Jeg begynner med leggpress 3×12 95,3 kg 🙂

Kjører så øvelsen seated leg curl 3×15 med 40,8 kg 🙂

Min verste øvelse for føtter/lår er leg extension. I den øvelsen kjører jeg 3×9 med 22,5 kg. Der er jeg svak!

Markløft med stang, og der kjører jeg 7×4 med 1,25 kg på hver side. Jeg vil få denne øvelsen mer under huden før jeg legger på tyngre vekter 🙂

Avslutter økten alltid med å gå på tredemøllen 🙂

Første delmål snart nådd! Det målet skal nås høsten 2019 🙂

JIPPI :) JEG HAR KOMMET INN I EN BUKSE JEG IKKE HAR KOMMET INN I PÅ 10 ÅR :) MÅL NR.1 NÅDD :)

Posted on March 15, 2019 by Tokrepia

Jeg er kjempeglad, for treningen og livsstilsendringen min har gitt resultater 🙂 Nå får jeg en av mine penbuker som jeg ikke har brukt siden 2008 🙂 Det er så motiverende. Prøvde på meg buksen for litt over ett år siden, og da fikk jeg den ikke over hoften.

Nå får jeg den på meg, og den er faktisk litt for stor rundt livet at jeg må heise buksen opp hele tiden 🙂 Det er det som er motivasjon for meg 🙂

Jeg la voldsomt på meg etter jeg fikk diagnosen kronisk betennelsesreumatisme i 1995. Gjennomgikk flere operasjoner, og det førte til at jeg la på meg. Jeg gikk fra et aktivt liv hvor jeg holdt på med turn og airobic til å bli stillesittende. Det gjorde til at vekten økte.

Heldigvis har jeg aldri blitt mobbet pga vekten, men det var noen ubetenksomme mennesker (perifere bekjente) som 2-3 ganger slengte med leppen og påpekte at jeg måtte gå ned i vekt.

Våren 2002 begynte jeg med Grete Roede diett, og jeg gikk ned i vekt. Jeg var kjempesolt over at jeg klarte det.

Høsten 2002 fjernet jeg mandlene mine etter 10 halsbetennelser på noen få måneder. Etterfulgt av fjerning av mandlene fikk jeg ørebetennelser på ørebetennelser. Det viste seg at det lå igjen bakterier i mellomørene, og januar 2003 fikk jeg lagt inn dren.

Raste ned i vekt fordi jeg ikke hadde matlyst på halsbetennelser og ørebetennelser, og før jeg visste ordet av det var vekten nede 70 kg. Da hadde jeg gått ned fra 102 kg til 70 kg på noen få måneder. Det er overhodet ikke bra!

Skulle ha stoppet når jeg var 70 kg, men det var da det tok overhånd. Når jeg hadde klart å gå ned til 70 kg, skulle jeg klare å gå ned til 60 kg. Det klarte jeg, og da satte jeg meg et nytt mål å gå ned til 50 kg. Det klarte jeg også.

Så kom den dagen jeg var 48 kg. Visste med meg selv at det ikke var bra. 48 kg på en voksen dame er ikke en sunn vekt! Jeg så regelrett fæl ut. I dag klarer jeg ikke å se bilder av meg selv fra den tiden, for jeg var for tynn!

Likevel var det ikke lett å snu den skumle trenden jeg var kommet inn i. Endelig hadde jeg klart å gå ned noe som var målet mitt da jeg begynte på Grete Rodekurs. Innvendig var det et jubel for at jeg hadde klart målet samtidig som jeg visste at dette ikke var bra!

Jeg hadde en fastlege som var helt fantastisk, og han sa jeg måtte opp i vekt. Han la ikke to pinner i kors, og han sa rett ut at jeg hadde anorexi som følge av fysisk sykdom (hals- og ørebetennelser) som hadde trigget meg å gå mer ned i vekt.

Jeg gikk jevnlig til ham slik at han fikk følge med på vekten min. Vekten min lå lenge på 48 kg. Heldigvis gikk jeg ikke lengre ned i vekt, men var stabil lenge før vekten begynte å gå oppover.

Legger ut et bilde av meg selv fra januar 2004 da jeg var på det tynneste!

Dette bildet er et bilde som jeg ikke er stolt av å vise frem. Jeg er altfor tynn, og håret er pistrete og preget av anorexien!

Selv visste jeg godt at jeg var for tynn. Jeg hadde min kjære familie og kjempegode venner som fikk meg til å innse at jeg måtte spise, og etter jul i 2005 begynte jeg å spise litt mer normalt igjen. Jeg skal aldri mer bli så tynn som jeg var! Det er ikke noe å streve etter!

Jeg måtte igjennom to store operasjoner i håndleddene mine og flere operasjoner i achillesscener, ankler, hæler og knær. Det førte til at jeg raste opp ivekt. Ble igjen sitte stillende uten mulighet for å trene meg skikkelig opp etter operasjonene.

Før jeg nå begynte på min livsstilsendring fikk jeg høre at grunnen til at man legger på seg etter man har vært på sitt tynneste er fordi kroppen tar til seg alt av mat når man har vært undervektig tror kroppen at den ikke vil få noe mat. Når kroppen først da får mat så tar den til seg alt fordi kroppen er redd for ikke å få mat, og det gjør at man legger fort på seg.

Det jeg egentlig skulle hatt var en kostholdsveileder som hadde satt opp en diettplan for meg slik at jeg kunne øke kaloriinntaket uke for uke. Jeg tenkte ikke på det.

Har snakket med min fastlege at når jeg har nådd mitt mål så ønsker jeg å ha en kostholdsveileder som kan sette opp en skikkelig diettplan som jeg kan ha for å stabilisere vekten min.

Fastlegen min støtter livsstilsendringen min, men jeg får ikke lov til å bruke vekten for min vektnedgang. Bruker målbånd, og måler rundt bryst, midje og lår. Fører tallene opp i en bok for å se hvor mye jeg har gått inn. Denne gangen mener fastlegen min at jeg gjør det på en sunn og fornuftig måte med trening og sunt kosthold.

I helgene unner jeg meg en sjokolade, og bare dèt er med på at jeg er så motivert når mandager og ny uke kommer med nye treningsøkter og sunn mat 🙂 Man legger ikke på seg av å kose seg en dag i uka når man har et unt kosthold resten av uken! Så enkelt er det!

Målet mitt er at jeg vil se trent og sunn ut, og ikke skrapet ut. Fastlegen mener vektnedgangen min er sunn nå, for man skal aldri rase ned i vekt. Man skal gå sakte ned. Da får kroppen stabilisert seg på riktig måte.

Når min penbukse som jeg ikke har brukt siden 2008 nå passer, og i tillegg er litt for rom, ja da har jeg nådd ett mål. Jeg har et penskjørt som jeg heller ikke har fått på meg på flere år. Skjørtet får jeg nå over hoften. Får til så vidt å dra igjen glidelåsen og kneppe igjen knappen. Målet mitt er at jeg skal komme inn i det skjørtet, og det målet er innen rekkevidde 🙂

Om jeg skal få si det selv er jeg kjempestolt over den jobben jeg har klart gjennom å endre livsstil, spise sunn og god mat og trening ut fra mine forutsetninger.

Min fysiske form kan ikke sammenliknes fra når jeg begynte med min livsstilsendring. Jeg har økt i vekter i flere apparater. På tredemøllen går jeg nå i 1,60 km når jeg varmer opp. Går da på 4,3 km/t, og har intervaller på 5 km/t. Så mye over 5 km/t kan jeg ikke kjøre, for da snubler jeg i føttene mine pga stive ankler.

Noen sier at jeg må jogge. Etter jeg opererte achillesscenene mine første gangen i 1996 og 1997 kan jeg ikke lengre jogge eller hoppe. Det er vanlig når voksne mennesker gjennomgår achillessceneforlenging.

Fysioterapeuten min er imponert over framgangen min på treningen de siste månedene. Det er jeg selv også. Etter jeg er ferdig med styrketreningen i apparatene kjører jeg 1,20 km på tredemølla. Jeg hadde ikke trodd det for ett år siden!

Noe annet jeg er kjempefornøyd med når jeg nå holder på med livsstilsendring er at jeg har klart å få til 3 treningsøkter i uken. Jeg har to helkroppsøkter og en overkroppsøkt. Det er jeg kjempefornøyd med 🙂

Når jeg holder på med livsstilsendring med vektnedgang og trening er målet å konkurrere med meg selv. Jeg er min egen konkurrent. Ikke den som løper ved siden av meg på tredemøllen på treningssenteret.

Nå har jeg betennelse i høyre skulder, og når jeg trener hos fysioterapeuten må jeg være forsiktig med belastning på skulderøvelsene jeg gjør. Har lagt inn slyngetrening med skulderen som jeg skal gjøre for å holde bevegeligheten i gang.

I tillegg har jeg problemer med venstre fot. Det kan være skeivbelastning på lilletåa mi over lang tid, for det står ut en kul på siden, og det er rødt og hovent på siden av tåa. Når jeg er ferdig med å gå på tredemøllen tar jeg av meg joggeskoene for å trene i sokkelesten slik at jeg ikke skal få for mye press på foten. Det er faktisk kjempevondt!

Fysioterapeuten skal få en ortoped til å se på tåa. Det er ikke vits med innleggssåler siden jeg har høy vrist. Innleggssåler vil bli ubehagelig for meg. Må være forberedt at jeg må opereres hvis det ikke blir bedre. Når jeg kommer hjem fra trening skal jeg sitte med foten på ei pute, og avkjøle med is. Gjør ikke noe galt når jeg trener, bare jeg passer på å ta av meg skoene når jeg trener apparater. Jeg er kjempeglad for at jeg trener hos fysioterapeut slik at jeg får hjelp når jeg får betennelser i ett eller annet ledd.

Noen vil kanskje synes det er rart at jeg er fornøyd med å gå 1,6 km på tredemølla. Kanskje det er lite for deg som ikke har en fysisk sykdom, men for meg med stive hæler, stive ankler og stive achillesscener er det en utfordring. Da er 1,60 km på tredemøllen en bragd for meg som jeg er kjempestolt over 🙂

Jeg blir jo ikke lei diettmaten min, for det er kjempemasse godt jeg spiser, og jeg blir mett av det jeg spiser.

Vil ikke gjøre samme tabben en gang til ved at jeg raser ned i vekt ved å sulte meg! Man må spise for å opprettholde forbrenningen. Kroppen trenger drivstoff for å fungere i hverdagen, og når man trener er det i hvert fall viktig å tilføre kroppen vår bensin.

Dersom man vil ned i vekt er mitt råd og ikke sulte seg! Spis! Jeg ble trigget av ufrivillig vektnedgang pga hals- og ørebetennelser samt fjerning av mandlene mine som førte til at jeg gikk mye ned i vekt. Da trodde jeg løsningen lå i å spise minst mulig mat, noe som er helt feil!

Ønsker å dele noen bilder med dere som jeg håper dere liker 🙂

De dagene jeg trener begynner jeg dagen med havregrøt kokt på vann og blåbærsyltetøy over 🙂

Tre viktige ting å ha på trening: Joggesko, flaske med vann og høretelefoner for å høre på musikk 🙂

Drar på trening rundt kl.11.00, og det første jeg gjør er å varme opp med å gå på tredemøllen.

Jeg har økt i vektbelastning på leggpress 🙂

Jeg har også økt i antall kilo på seated leg curl 🙂

Leg extension har jeg samme kilo på vekten.

Det første jeg gjør når jeg kommer hjem fra trening er å spise lunch, og det beste er eggerøre med agurk, paprika og tomater 🙂

Kaffelatte i Mummiekoppen min 🙂

Meg selv 31.12.2018 🙂

JEG SPURTE DA VEL IKKE DEG OM Å STILLE EN NY REUMATSIMEDIAGNOSE PÅ MEG!

Posted on May 30, 2017 by Tokrepia

I går postet jeg ett innlegg om hvordan jeg takler det å være uføretrygdet. Tusen takk for kjempefine og gode ord fra dere som har kommentert <3 🙂 Som sagt så har jeg kronisk betennelsesreumatisme, og det gjør at jeg får betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre. Jeg har hatt reumatismen siden 1995, og jeg har lært meg hvordan jeg skal takle reumatismen min. Vet hva jeg skal gjøre når jeg kjenner at jeg våkner med smerter, og jeg vet hva slags medisner jeg kan og ikke. De dagene jeg våkner, og kjenner at hælene mine er stive tar jeg en varm og god dusj for å myke opp kroppen. På vinters tid har jeg dager hvor jeg ikke får på meg sko, for hælene er så betente at jeg får røde kuler rett bak hælbeinet. Mine nærmeste familie, slekt og venner vet at jeg er reumatiker, og de har full aksept for hva jeg kan gjøre og ikke. Når de spør hvordan det går med meg får de svar hvordan jeg har det. Dagene mine er opp og ned. Når været er kaldt, surt og rått har jeg mer smerter enn når været er statbilt. Jeg er livredd for å virke klagete, og det ligger i underbeivssitheten, men familie, slekt og venner som kjenner meg 100% sier at jeg har lov til å si at jeg har en dårlig dag hvis jeg har det. De sier at jeg skal ikke la vær å si at jeg har en dårlig dag for å tilfredstille andre mennesker rundt meg, Det gjelder absoutt alle som har en eller annen from for kronisk sykdom! Hvis mennesker ikke har aksept for at et menneske har smerter er de i mine øyne store egoister. Likevel tror jeg at det ligger i oss fleste at vi ikke vil fremstå som klagete og sutrete. Jo da, det finnes de som er kronisk syke som ikke gjør annet enn å snakke om sykdommen sin, men det tror jeg gjelder for de som ikke har akseptert sin helsesituasjon. Jeg setter kjempestor pris på støtten jeg får fra min nærmeste familie, slekt og de nærmeste gode vennene jeg har. De bryr seg på en sunn måte, og de vet mine begrensinger. Det verste jeg vet er de jeg kaller "bedreviterne". De såkalte "bedreviterne" er gjerne mennesker som ikke kjenner meg så godt som prøver å belære meg om min kroniske reumatsime. Ja, jeg skjønner at de gjør det fordi de bryr seg. Det er forskjell på å bry seg om, og det å bry seg med. Disse "bedreviterne" som slett ikke har helsefagutdannelse er "kjempeflinke" til å gjerne stille seg spørsmålstegn om at reumatismen jeg har må være feil. De stiller gjerne en ny reumatismediagnose på meg. Jeg spurte da vel ikke dem om å stille diagnose? Det er da vel det man har leger for? Så har du de "bedreviterne" som er anti skolemedisin, og kun svergere til alternativ behandlingsmetoder. De er ikke sene om å gi meg tilbud om akupunktur, homeopatikurer, healing og gudene vet hva. Toppen av kransekaken har jeg fått høre at jeg kunne tenke meg frisk! Tenke meg frisk? Fint da! Hvis det hadde vært tilfelle, hvorfor har vi fremdeles bruk for leger og sykepleiere? Tenke seg frisk gir ingen mening! Jeg spurte heller ikke dem om å behanle meg, for jeg forholder meg til fastlegen min, ortoped, reumatologen og fysioterapeuten min, og hadde jeg ønsket deres hjelp, hadde jeg oppsøkt dem for lenge siden! Den siste gruppen er de "bedreviterne" som er overhjelpsom for å finne fysiske aktiviteter jeg kan drive med, og i følge dem er det viktig at jeg svømmer, at jeg går turer i skog og mark, at jeg sykler eller at jeg må være med på ski. Svømming kan jeg holde på med, for jeg er allergisk mot klor. Turer i skog og mark er alt for stor belastning for achillesscenene mine. Sykling kan jeg ikke gjøre pga håndleddene mine etter jeg stivet av begge håndleddene mine i 2007 og 2008. Jeg er ikke sterk nok til å holde rundt sykkelstyret og til å trykke på bremsene. Skigåing er helt uaktuelt, for når det er vinter og kaldt ute får jeg fort betennelser i hælene mine og andre ledd. Jeg er heller ikke sterk nok i hendene mine til å belaste dem med skistaver. Hva med å la meg finne den rette treningsformen for meg selv i samarbeid med fysioterapeuten min? Jeg forstår at det er fordi de bryr seg at de kommer med slike råd. Disse "bedreviterne" er gjerne mennesker som kjenner meg som person og min reumatisme minst. De er gjerne perifere bekjente som jeg treffer sjeldent. Jeg ikke har hatt behovet for å kunngjøre så mye om min reumatisme til dem, nettopp fordi de er perifere bekjente. Setter kjempestor pris på omtanke fra de som kjenner meg kjempegodt som person som familie, slekt og mine nærmeste venner, fordi de er ikke "bedrevitere" ovenfor meg

100516_nyoperert_fot2

Bildet ble tatt mai 2016 etter en achillessceneoperasjon.

280516_skinna3

Bildet tatt i mai 2016 av den “lekre” skinna jeg hadde måtte ha på i 6 uker etter operasjonen.

HVORDAN FINNE GLEDE I HVERDAGEN SOM UFØRETRYGDET :)

Posted on May 28, 2017 by Tokrepia

Etter min første operasjon i ankelen våren 1995 fant ortopedene at leddhinnen min var betent, og de henviste meg videre til reumatolog. Ved nærmere blodprøver fant de ut at jeg hadde reumatisme. Kronisk betennelsesreumatisme med tilbakevennende betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre.

På den tiden var jeg i full jobb som førskolelærer, og jeg stortrivdes i yrket mitt 🙂 Det var først etter jul 1996 at betennelsene kom hyppigere og hyppigere, og førskolelæreryrket ble alt for tøft for meg. Mye løft, av- og påkledning, dytting av disser, akebrett m.m. Legen min sa at jeg ikke hadde helse til å fortsette i yrket. Han anbefalte yrkesrettet attføring. Det så jeg på som en stor mulighet, og jeg var 100% motivert 🙂

Jeg hadde da to valg. Det ene å se framover, og det andre å sette meg ned for og synes synd på meg selv. Selvsagt valgte jeg å se fremover,

Fikk da innvilget det som kaltes for yrkesrettet attføring, og valgte videreutdanning på lærerhøgskolen med bl.a musikk grunnfag og spesial.pedagogikk mellomfag som to av fagene. Etter 3 1/2 år jobbet jeg flere år som lærer i grunnskolen som spes.ped og timelærer i KRL og musikk. Jeg stortrivdes i jobben som lærer. Betennelsene i kroppen blusset opp ved jevne mellomrom, og jeg var igjennom flere operasjoner i hæler, achillesscener, albuer og håndledd. Jeg lot meg ikke stoppe, for jeg trivdes jo kjempegodt i jobben min som jeg elsket <3 🙂 Etter operasjonene var jeg fort tilbake til jobb igjen, og nektet å bli sykemeldt. Jeg kunne jo gå på jobb med armen i bandasje. Det er jo ingen hindring, og jobben fikk jeg til å gjøre likevel. Mange år senere sa legeen at nok var nok, og han mente at jeg burde uføretrygdes. Betennelsene herjet i leddene mine, og jeg var igjennom flere operasjoner. Ortoped, reumatolog og fysioterapeut sa seg helt enig, og de søkte meg til NAV. Legen sykemeldte meg med en gang. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å høre på de som kjente mine helseplager best utenom meg selv da. Det tok sin tid før jeg fikk svar fra NAV. Før jeg fikk svar på om jeg hadde rett til å mottal uføretrygd valgte jeg å studere musikk mastergra, og jeg angreer ikke en dag for at jeg valgte å studere det 🙂 Jeg følte meg kjempeheldig som fikk studere en av mine aller største hobbyer, nemlig musikk. Ble etter hvert innkalt til møte med NAV, og jeg ble søkt videre til å motta arbeidsavklaringspenger. Etter hvert ble det stille fra NAV, og jeg hørte ingenting. Ringte NAV, og spurte etter saksbehandleren min. Hun hadde sluttet i jobben, men da fikk jeg en ny saksbehanler som tok tak i saken min. Jeg fikk godkjent arbeidsutprøving på Norges Korforbund Sør-Trøndelag sitt kontor. Der stortrivdes jeg kjempegodt 🙂 Jeg begynte først i 50%. Fikk store smerter i leddene mine, at jeg måtte legge meg når jeg kom hjem fra jobb. Gikk så ned til 40% gikk bra en periode før jeg fikk store smerter. Hælene hovnet opp, og jeg fikk ikke på meg sko. Så gikk jeg ned til 30%. 30% gikk bra et par uker før jeg fikk de samme problemene. Det var begrenset hva jeg kunne gjøre. Jeg kunne ikke stå lenge av gangen på føttene mine, for da ble hælene betent. Det ble for stor belastning å løfte for armene og skuldrene mine, og hvis jeg skrev lenge på dataen fikk jeg smerter i håndleddene og opp til albuen. Til slutt ble 20%, og det fungerte kjempebra 🙂 Jeg jobbet ferdig perioden på kontoret til Norges Korforbund Sør-Trøndelag, og jeg fikk en kjempeflott attest fra dem. Hvis de hadde hatt økonomi til å ansette meg i 20% stilling skulle de ha gjort det på flekken, og de ordene har jeg tatt til meg 🙂 Etter jeg var ferdig med arbeidsutprøvingen var jeg 4 timer to dager i uka på kontoret og jobbet gratis, for jeg trivdes kjempegodt 🙂 Etterpå var det å vente på svar for hva NAV konkluderte med, og jeg fikk innvilget 80% uføretrygd. Mange syntes synd på meg fordi jeg ble uføretrygdet, men jeg sier til dem. Det er slett ikke synd på meg, og jeg kan ikke synes synd på meg selv. Jeg har så mange gjøremål og hobbyer som jeg elsker å holde på med, og jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg har spillejobber litt under 20% på tverrfløyta i bryllup, begravelser, hyggetreff og ved gudstjenester, og hvem er så heldig å få lov til å jobbe med hobbyen sin? Det er ikke mange. Jeg får lov til å formidle musikk til folk som hører på, og når de som hører på musikken blir rørt av det jeg spiller har jeg gjort jobben min <3 Av andre hobbyer har jeg korsang, katter, utstilling, oppdrett og avl, fotografering, håndarbeid, lesing, trening, lese, skrive og være sosial med familie og venner 🙂 Det første bud når man blir uføretrygdet tror jeg er å ha en innholdsrik hverdag med hobbyer man liker å holde på med. Da jeg var yngre drev jeg aktivt med turn, og jeg drev med airobic. Jeg trente 3 ganger i uka. Alltid har det vært en stor del av livet mitt Det var først etter jeg begynte å bli operert at jeg la på meg en del. Plutselig ble jeg hoppende på krykker i 6-8 uker etter en operasjon, eller gående med bandasje eller gips. Jeg gikk til fysioterapeut i 6 måneder for å trene meg opp etter en operasjon, men etter 6-8 måneder ble det en ny operasjon. Dermed la jeg på meg. Så kom jeg over bloggeren Anette-Marie, og jeg fulgte henne på bloggen hennes og snapchat. Jeg fulgte reisen hennes mot bikini fitness som hun hadde! Selv synes jeg bloggeren Anette-Marie er en kjempeflink blogger, og hun har sunne verdier i livet sitt! Etter hun var med i bikini fitness selv, opprettet hun "Team jeg liker" for andre som ønsket å stille i bikini fitness. Fra dag 1 da Team jeg liker startet opp begynte jeg å følge dem på snapchat. Da kull 2 av "Team jeg liker" begynte laget de et team for de som hadde en litt lengre vei å gå, og jeg fulgte med snappen deres også. Jeg har også fulgt kull 3, 4 og nå 5 fra "Team jeg likr" på snapchat. Jeg ble kjempeinspirert av jentene i "Vekt jeg liker" over hva de fikk til med riktig kosthold og trening! De jentene imponerte meg kjempemasse! Selv har jeg ikke trent styrke på treningssenter, men har trent styrke gjennom turn og airobic jeg holdt på med. Jeg har alltid elsket styrketrening 🙂 Det er jentene i "Vekt jeg liker" som har vært den aller største motivasjonen for meg til å endre på mitt kosthold, samt komme i gang med trening. Høsten 2016 la jeg om kostholdet totalt, og prøver alt jeg kan å spise ren mat og mager mat (kylling, karbonadedeig, mager cottage cheese, mager kesam, kyllingpålegg, søtpotet og ikke minst grønnsaker). Skulle ha spist fisk, men jeg er dessverre allergisk mot fisk. Jeg blir rett og slett syk av lukten med kvalme, oppkast og kraftig hodepine når jeg spiser fisk, og av fiskelukten. Denne allergien har jeg arvet etter min far. Synes jo torsk og sei er kjempegodt 🙁 Jeg snakket med fysioterapeuten, og fikk lagt opp et treningsprogram som ivaretar styrke for hele kroppen! Siden jeg er reumatisker har jeg krav på å få trene gratis etter jeg har kommet opp i frikortbeløpet, og det benytter jeg meg av. Hos fysioterapeuten har de en kjempefin treningssal med gode treningsapparatere 🙂 Da jeg begynte med styrkeprogrammet i august 2016 og frem til januar så det slik ut: Gå på tredemølle 2,5 km/t i 5-10 minutter, leggpress 40 kg (3x15), seated leg curl 20 kg (3x15), leg extension 15 kg (3x15), nedtrekk 5 og 10 kg (3 x 15), stående roing kabel 3,5 kg (3x15), kabel biceps curl 3,5 kg (3x15) og situps 3x15. I dag ser treningsprogrammet mitt slik ut: Gå på tredemølle 3,7 km/t i 20 - 30 minutter, leggpress 77,1 kg (3z15), seated leg cur 40,8 kg (3x15), leg extension 31,8 kg (9x15), nedtrekk nøytralt grep 20 kg (3x15), nedrekk smalt grep 20 kg (3x15), stående roing kabel 11,5 kg (3x15) kabel biceps curl 4,5 kg (venstre arm 3x15) og 1 kg høyre arm pga betennelse (3x15), situps 3x15 og 4x12 skrå magemuskler. I juni skal jeg øke vektbelastningen på flere av øvelsene 🙂 Kjører da på de nye vektene i 6 uker før jeg øker igjen 🙂 Jeg er kjempefornøyd selv med den progresjonen jeg har hatt siden januar 2017 🙂 På tredemøllen kan jeg få max 4 km/t, for siden jeg har hatt flere operasjoner i achillesscenene mine har jeg ikke lengre evnen til å løpe eller å hoppe. Hvis achillessceneoperasjonen hadde blitt gjort før jeg kom i puberteten kunne ting ha vært annerledes der. Nå er ikke løping eller hopping det verste jeg kan gå glipp av. Jeg har prøvd å ha hastigheten på tredemøllen over 4 km/t, men da snubler jeg i mine egne føtter. Derfor blir 4 km/t den høyeste hastigheten jeg kan gå på tredemølla. De dagene det er oppholdsvær tar jeg et par gåturer ute på litt over 1 km i tillegg til treningen, men hvis det regner tar jeg et par ekstra turer innom treningssenteret for å gå på tredemøllen i 20 - 30 minutter samt f.eks en overkroppsøkt. Dager hvor det er rått ute med regn og surt vær slår været inn på hælene, og jeg får fort store kuler og betente hæler. Turer på ujevnt underlag blir alt for tøft for anklene og hælene mine, for jeg får store smerter hvis jeg går på ujevnt underlag. Det er kjempegøy å se resultatene jeg har fått til på dette året, og jeg er kjempestolt av meg selv. Fastlegen sa til meg da jeg var til ham pga betennelsen i armen at han var mektig imponert over det jeg gjorde. Treningen gir meg energi og overskudd. Nå som jeg har betennelse i høyre albue må jeg være forsiktig å belaste den armen for tungt. Jeg gikk ned til å løfte 1/2 kg på biceps curl istedet for 5 kg. Det viktgiste er at jeg trener armern, og jeg kan ikke skade armen med det. Jeg kjenner ikke noe på nedtrekk eller på stående roing kabel. Der bruker jeg begge hendene, og får avlasting med venstre arm på øvelsene. Høyre albuen blir ikke så mye belastet 🙂 Da jeg var til fysioterapeuten på fredag ble vi enige om at jeg skal få trykkbølgebehandling på albuen 4 ganger. Hjelper ikke det blir det operasjon., Jeg spurte om hun kunne sette akupunktur, men fysioterapeuten var tydelig på at akupunktur skal ikke settes i ledd som er betente. Nå som jeg har betennelse i albuen har det allerede gått for langt. Som forebygging er det greit. Jeg blomstrer om dagen, og jeg må ærlig innrømme at det å være 80% uføretrygdet er ikke noe nederlag. Fordelen er at jeg kan styre dagene mine som jeg selv vil alt etter når jeg har smerter og er smertefri. Jeg har dager hvor jeg har smerter, men jeg setter meg ikke ned i sofaen av den grunn. Da hjelper det meg å øve på fløyta eller pianoet, gå seg en tur ut for å fotografere, skrive, lese, trene og dra på kor 🙂 Det handler om hva man gjør det til selv. Hvis man ønsker at det å være uføretrygdet skal være trist og tungt, så blir det trist og tungt. Jeg har ukentlig spillejobber på tverrfløyta som tilsammen blir ca. 20%, og det er noe jeg elsker å gjøre <3 🙂 Hvis jeg har en periode med smerter så takker jeg nei. Det er det som er fordel med at jeg kan styre dagene mine selv. Et par venner av meg her i Trondheim er i inne i prosessen med å søke om uføretrygd, og jeg har anbefalt dem på det sterkeste å være en aktiv ufør enn en passiv ufør. Hvis man har en meningsfylt hverdag, blir hverdagen meningsfylt. Selvsagt har jeg dager hvor smertene er store, men smertene for meg skal ikke overskygge alt det positive som jeg har, og det sa jeg fra første dag etter at jeg fikk diagnosen kronsik betennelsesreumatisme!

260517_tredemoelle5

Begynner alltid med oppvarming på tredemølle når jeg trener 🙂

260517_leggpress3

Leggpress er en av mine favorittøvelser 🙂

260517_seated_leg_curl3

Seated leg curl er også en av mine favorittøvelser 🙂

260517_leg_extension2

Leg extension = Burn 🙂

HVORDAN SNU KRONISK SYKDOM OVER TIL NOE POSITIVT!

Posted on November 15, 2014 by Tokrepia

I 1994 gjennomgikk jeg mine aller første operasjoner. Jeg fikk betennelse i begge albuer, og måtte operere dem. På samme tidspunkt hadde jeg smerter i anklene, og jeg ble henvist til ortoped. Ortopeden ville operere meg. I juni 1995 ble jeg operert i den ene ankelen, og ortopeden tok en leddhinneprøve. En leddhinneprøve kunne gi ortopedene og fastlegen min svaret på om jeg hadde reumatisme, og svaret kom for dagen at jeg hadde reumatisme. Ble også operert i den andre ankelen høsten 1995, og leddhinneprøven der viste også det det kunne var reumatisme.

Etter dette ble jeg henvist til reumatolog, og de kunne med sikkerhet si at jeg hadde kronisk tilbakevendene betennelsesreumatisme i store ledd som: Ankler, hæler, knær, håndledd, albuer og skuldre. Reumatologen forespeilet meg at jeg måtte forberede meg på flere operasjoner gjennom årenes løp, og det har det blitt. Etter 1995 ble har jeg hatt følgende operasjoner: Ackillesforlengelse i begge ackillesscener, operasjon i begge hæler 4 ganger pga betennelse i hælsporen, stivet av begge håndledd, operert 2 ganger i begge albuer, operasjon i det ene kneet mitt og operasjon i begge skuldrene mine.

Da jeg fikk stadfestet at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme jobbet jeg som førskolelærer, og jeg stortrivdes i yrket mitt. Jeg merket at jeg hadde smerter i håndledd og albuer av å kle av og på ungene, hælene mine var opphovnet og ildrøde når jeg var ute i surt og kaldt vær, og jeg hadde smerter i kroppen etter endt arbeidsdag.

Reumatologen, ortoped, fastlege og fysioterapeuten min mente at jeg måtte omskoleres fra å være førskolelærer. Selvsagt var det tungt å høre, og jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg hadde ett eneste valg, og det var å akseptere min kroniske betennelsesreumatisme. I tillegg se positivt på situasjonen min. Jeg var bevist fra første dag om at jeg ville ikke sette meg ned og synes synd på meg selv. Blir man frisk av det? Svaret for meg var og er klart nei!

Høsten 1996 begynte jeg på min omskolering på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg bl.a studerte musikk grunnfag, 1. og 2.avdeling spes.ped, KRL (kristendom, religion og livssyn), matematikk, naturfag og norsk. Tross flere operasjoner under de fire studieårene fikk jeg kjempefine eksamensresultater på mine eksamener.

Jeg ble ferdigutdannet adjunkt med opprykk i juni 2000. Jobbet i flere år som musikklærer, lærer i KRL og som spes.ped i ungdomsskolen. Jeg stortrivdes i yrket mitt. Mens jeg jobbet som lærer hadde jeg mye smerter og betennelser i leddene mine, og jeg ble operert flere ganger i hælene mine pga betennelser mens jeg jobbet som lærer.

Siden jeg brant for musikk dekket arbeidsplassen min videreutdanning slik at jeg kunne få studere musikk mellomfag, et studium som gikk over ett semester. Dette studiet gjorde til at jeg fikk mer lyst til å satse på videre musikkstudium. Søkte så på musikk mastergrad ved NTNU, og begynte på mastergradstudiet mitt høsten 2005. Siden jeg har en har kronisk sykdom fikk jeg utvidet masterstudet mitt med to år ekstra.

De fagene jeg hadde på musikk mastergrad var: Korledelse A og korledelse B (undervisning ved musikkonservatoriet i Trondheim), musikk som skolefag, arrangering og komponering, hovedinstrument (tverrfløyte) og bi-instrument (piano).

I januar 2005 fikk jeg meg faste spillejobber på tverrfløyta i ved gudstjenester, hyggetreff, begravelser og bryllup, og siden har jeg jobbet fast med spillejobbene på fløyta. Jeg stortrives med fløytespillejobbene mine 🙂 Siden jeg hadde eksamen i Korledelse A og B fikk jeg meg 20% kordirigentstilling for et kor i distriktet hvor jeg bor. Jeg begynte å dirigere koret i januar 2006, og jobber fortsatt som kordirigent i 20% stilling for et blandetkor 🙂 Jeg stortrives i jobben som kordirigent:)

Fra jeg begynte på musikk mastergrad studiet og frem til nå, har jeg fått tilbakefall av betennelser i leddene mine, og flere operasjoner. Likevel gjennomførte jeg min musikk mastergrad!

Det var i 2010 fastlegen min og fysioterapeut sa at nok var nok når det gjaldt 100% jobb for meg, for da hadde jeg hatt så mye tilbakefall med betennelser i leddene mine og operasjoner. Da søkte jeg om arbeidsavklaringspenger, og våren 2012 var jeg igjennom arbeidsavklaring for å se hva kroppen min tålte av belastning. Våren 2014 fikk jeg godkjent 80% uføretrygd.

Jeg er kjempepriviligert som få lov til å jobbe med det som er min store hobby, nemlig musikken. Jeg er kordirigent for et kjempeherlig blandetkor, og jeg stortrives med å få jobbe med korsangerne mine. Det er kjempemasse godt humør, og latteren sitter løst på alle korøvelsene 🙂 Hvis de som hører på fløytespillingen min kommer og sier til meg at de ble rørt av musikken, har jeg oppnådd det jeg ønsket, og det er å gi dem musikk. Da har jeg nådd målet mitt! Jeg får rett og slett lov til å formidle musikk til de som hører på, og det gir meg kjempemasse.

I tillegg har familie, slekt og kjempegode venner som bryr seg om meg. Mine fritidsinteresser er også med og beriker livet mitt som kattene mine, katteutstillinger, rasekattvennene, reise, gå turer, fotografere, trene til fysioterapeut, sosialt samvær med familie, slekt og venner 🙂

Hvis du har en kronisk sykdom, er det første man må gjøre å akseptere situasjonen sin! Selv måtte jeg akseptere min situasjon, og jeg måtte godta og erkjenne at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennedne betennelsesreumatisme.

Jeg måtte selv finne ut hva som fungerte for meg slik at jeg kunne ha gode dager, og jeg vet hva jeg må gjøre i dag for at jeg skal fungere i hverdagen. Det er kun jeg som kjenner kroppen min, og ingen andre.

Fastlegen min og fysioterapeuten min sier at jeg vendt min kroniske betennelsesreumatisme til noe positivt. Jeg har aldri vært den typen som har satt meg ned og syntes synd på meg selv. Det verste jeg vet er hvis folk sier: “Åh stakkars deg!” av medlidenhet. Medlidenhet gjør meg ikke frisk. Jeg skjønner at de sier det for å vise omtanke for meg, og jeg setter kjempestor pris på omsorgen og omtanken de viser <3 Samtidig vil jeg ikke at folk skal ha medlidenhet for meg. Omtanke og omsorg derimot er noe helt annet, og det er det jeg setter kjempestor pris på.

Jeg tar fast medisin for å holde min kroniske betennelsesreumatisme i sjakk, og jeg vet som tidligere nevnt hva jeg skal gjøre for at jeg skal fungere med minst mulig smerte.

Likevel er det en del utenforstående (noen jeg bare vet av, men som ikke kjenner meg personlig og noen få stk på internett) som begynner å belære meg for hva jeg skal gjøre og ikke gjøre i forhold til min reumatisme. Jeg har også opplevd at de forteller meg hvilke medisiner jeg må ta for min reumatisme.

Noen av de det gjelder stilt en diagnose på meg, for de mener at det kan ikke være reumatisme jeg har, fordi de mener at folk med reumatisme får krokete ledd.

Jeg har også opplevd at andre som har reumatisme forteller meg at jeg må begynne å ta samme medisiner som det de gjør.

De verste som gir meg velmente råd er de som sverger til alternativ behandling, og gjerne de som utøver alternativ medisin. Her gjelder det 2 personer (ikke nære venner, men perifere bekjente) samt et par som har kommentert på bloggen min. Felles for disse er at de har klart gitt signal om de er motstandere av skolemedisinen. I følge mine perifere bekjente og de to som har kommentert på bloggen min, må jeg over hodet ikke høre på fastlegen, fysioterapeuten min, reumatologen min og ortopedene, fordi de mener at de feilbehandler alle pasienter. Alle sammen av disse har gjentatte ganger gjort mislykkede forsøk på å stille en helt annen diagnose på meg, enn den diagnosen jeg allerede har fått fra en godkjent vitenskaplig reumatolog, min fastlege og fysioterapeut. Her mangler det ikke på velmente råd som: At jeg må tenke meg frisk, at jeg må ta en reinkarnasjon for å åpne opp i blokkeringer fra tidligere liv, og de vil også heale meg frisk. Jeg skjønner at dette er velmenende råd fra dere, og tusen takk for at dere bryr dere <3 🙂

Husk likevel at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennende betennelsesreumatisme i 1995, og diagnosen fikk jeg av av en reumatolog som har godkjent legeutdannelse og videreutdannelse innen reumatologi. Det er helt unødvendig og bortkastet å stille en diagnose på meg som har hatt diagnosen i 19 år!

Til dere som sammenlikner min reumatisme med deres egen skal dere vite at vi har ikke samme type reumatisme. Jeg blir medisinert i henhold til den reumatismen jeg er diagnostisert for.

Det som hjelper og er bra for deg, trenger nødvendigvis ikke å være det rette for meg. Jeg blir medisinert ut i fra min reumatisme, og når du forteller meg hvilke medisiner jeg må begynne å ta, rister jeg oppgitt på hodet. Jeg tar de medisinene jeg blir foreskrevet av min fastlege, og det er tross alt fastlegen min som kjenner meg aller best 🙂

Når det gjelder velmenende rådene fra mine perifere bekjente som sverger til alternativ medisin og alternativ behandling, synes jeg personlig at de rådene de gir er helt hinsides en hver fornuft. Det velmente rådet om å tenke seg frisk virker helt bak mål i mine øyne. Hvis det hadde vært så enkelt som å tenke seg frisk hadde vi ikke trengt hverken leger, tannleger, kirurger, sykepleier og fysioterapeuter. Dere mine perifere bekjente + dere to som av og til har kommentert på bloggen min utøver ikke alternativ medisin som yrke en gang. Dere har alternativ medisin som en hobby. Når dere henter litt herfra og derfra, og putter opp i en stor gryte blir det ei mølje som ikke gir mening i mine øyne.

Jeg har også mistet all respekt for dere to av mine perifere bekjente når dere gang etter gang sitter og snakker stygt og nedlatende om leger, sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter og kirurger. Er dere klar over at det er de som har godkjent og faglært vitenskaplig utdanning? Hvorfor sitte å rakke ned på andre yrkesgrupper? Eier dere ikke yrkesetikk? Ønsker ikke dere selv å hjelpe andre mennesker ved å bruke alternative behandlingsmåter? Det å rakke ned på andre yrkesgrupper hører ikke hjemme hos de som sverger til alternativ tankegang og alternativ behandling, og de prøver å fremstille seg selv som bedre og flinkere enn de som er fagutdannet leger, sykepleiere, fysioterapeuter og tannlegger. Disse utdanningene er vitenskaplig dokumentert.

Som jeg nevnte før har jeg overhodet ingen grunn til å sette meg ned og synes synd på meg selv! Det gjør meg ikke frisk, og for meg er det gleden i livet og hverdagen som gjør at jeg har det bra 🙂 Jeg har familie, slekt og venner som verdsetter meg kjempehøyt, og som jeg versetter og elsker høyt. I tillegg er jeg kjempeheldig som får lov til å ha jobben min å spille fløyte, kordirigent for koret jeg dirigerer, kattene mine, katteutstilling, gå turer, fotografere, lese, strikke, hekle og være sosial med familie, slekt og venner 🙂