6 dager har gått siden Dixie måtte ta keisersnitt, og 4 kattunger ble født.
 
 
Selve keisersnittet gikk fint, og Dixie aksepterte kattungene fortere enn hva jeg hadde regnet med.
 
 
Det var to hunnkatter som var mindre enn de andre kattungene, og det første jeg sa var at jeg trodde at Dixie hadde fått to blå kattunger. Senere viste det seg at de var viltfargede begge to.
 
 
Den ene kattungen hadde lagt uten fosterhinne, og det fører som regel til forgiftning og væske på lungene. Den kattungen var livløs da den ble forløst med keisersnittet, men veterinæren og veterinærassistenten gjorde alt for å berge kattungen. Da vi fikk kattungene inn til oss var det enda kritisk for den kattungen, og den måtte få mer pustehjelp.
 
 
Før vi dro fra veterinæren måtte vi få kattungene til å die moren sin, rett og slett for å få den første morsmelken, og de to minste kattungene som jeg trodde var blå var dårlig på å suge.
 
 
Etter jeg kom hjem med kattungene, måtte vi jevnlig få kattungene til å die mamma Dixie slik at Dixie skulle få i gang hormonene som hjelper morsfølelsen i gang. De to minste kattungene var fremdeles dårlig til å suge, og de greide ikke å henge fast i patten til Dixie.
 
 
Onsdag og torsdag gikk. To av de største kattungene la fint på seg, og det gjorde den også på den ene av de minste kattungene. Den fjerde kattungen greide ikke å suge seg fast til patten, og jeg gav henne flakse med kattungemelkerstatning, men kattungen var dårlig på å svelge også. Kattungen virket mye slappere enn de tre andre. Hun lå for det meste i ro, og var ikke så aktiv som de andre kattungene. Jeg la merke til at det surklet fra lungene hennes, og det er et tegn på at hun hadde væske i lungene. Da skjønte jeg hvilken vei det kom til å gå, men spørsmålet var bare hvor fort.
 
 
Fredag morgen var kattungen tungpustet, og hun kastet etter pusten. Det var vondt å se på. Kattemammaen Dixie skjønte også hvilken vei det gikk, for hun var ikke interessert i å vaske å stelle henne. Kattungen fikk ligge sammen med søsknene sine for å holde varmen. Jeg skjønte at dette gikk mot slutten for den lille elsklingen 🙁 Det var kjempetrist, men pga av at kattungen hadde lagt uten fosterhinne så hadde den nok fått infeksjon i kroppen, og da går det dessverre dårlig 🙁
 
 
Jeg la merke til at Dixie gikk og la seg foran kattungen som var svak, og etter en halv time var kattungen død 🙁 Kattungen fikk lov til å dø sammen med mamma Dixie og søsknene, og hun fikk ha mammas Dixie sitt nærvær og varme de siste timene 🙁 Det var best for henne at hun fikk slippe å lide, for en infeksjon til en så ung kattunge går ikke bra.
 
 
Det var kjempetrist å miste henne, men det er baksidens medalje av det å være rasekattoppdretter.
 
 
Fredag 22.01.2016 skulle jeg veie den andre minste kattungen (Florence), og da var hun 68 gram. Det er kritisk for en abyssinerkattunge! Jeg måtte sette i gang strakstiltak, nemlig å mate henne med flaske for å øke vekten på henne. Begynte å lage i stand kattungemelkeerstatning som jeg skulle gi Florence. Florence ville overhodet ikke ha flaska, og det var et svare strev å få i henne til å drikke. Holdt på hele fredags ettermiddagen og kvelden.Jeg var fortvilt, lei meg og redd for å miste nok en kattunge!
 
 
Underveis fikk jeg masse kjempegode råd fra gode rasekattvenner og abyssinervenner som sa at det var kjempeviktig å få henne til å drikke. De spurte meg om kattemamma Dixie hadde gitt henne opp? Det hadde ikke Dixie gjort. Dermed måtte heller ikke jeg gi meg uten kamp. En av mine abyssinervenner betrygget meg at jeg kom ikke til å gjøre noe galt når jeg gav kattungemelkerstatning med flaske. Det var absolutt det sikreste jeg kunne gjøre.
 
 
Jeg gråt mine modige tårer, for jeg ville ikke miste lille Florence. Ca. kl.22.00 fredagskveld løsnet det, og Florence greide å drikke av flaska. Hun var så sulten. Da kom motivasjonen tilbake til meg også, og jeg skulle heller ikke gi opp! Jeg skulle ha henne opp i vekt. Første mål var å få henne opp i 70 gram!
 
 
Når man skal flaskemate en kattunge på noen få dager skal man gi melk annen hver time! Det var det bare å stålsette seg.
 
 
Jeg gav Florence melk kl.24.00 og kl.02.00, og da hadde jeg greid å få henne opp i 70 gram 🙂 Kl.06.00 lørdag 23.01.2016 stod jeg opp, og jeg veide Florence. Hun var fremdeles 70 gram. Lørdag gav jeg Florence kattungemelkerstatning kl.07.00, kl.09.00, kl.11.00, kl.13.00, kl.15.00 osv ut hele dagen, og om kvelden hadde hun gått opp til 83 gram. Da trakk jeg ett lettelsens sukk 🙂 Jeg la merke til Florence fikk mer og mer energi. Den jenta har sugerefleksene og svelgerefleksene i orden.
 
 
Søndag 24.01.16 var det også mating av Florence hver andre time. I går kveld (søndag) var vekten til Florence økt til 96 gram.
 
 
Jeg har gjort matingen av Florence slik at jeg gir flakse med kattungemelkerstatning kl.24.00, og kl.02.00. Så legger jeg meg og sover, og står opp kl.06.30.
 
 
Florence har nå økt til 105 gram, og det er jeg kjempefornøyd med 🙂 Det å gi flakse til en kattunge er rett og slett en kosestund uten like, og det tar ikke lang tid før kattungen skjønner at det kommer noe godt ut av flaska. Florence er kjempeivrig når hun skjønner at hun skal få melk, og hun biter meg i fingeren før jeg får puttet tåteflaska i munnen hennes 🙂
 
 
Når Florence begynner å drikke, så begynner hun å massere med forlabbene sine. Denne masseringen kalles for melkemassering, og det er den masseringen katter masserer kattemammaens jur for å stimulere melkeproduksjonen.
 
 
En ting som er sikkert, og det er at man får et sterkt bånd til kattunger man må gi flakse til.
 
 
Mamma Dixie og jeg er helt enig om arbeidsfordelingen oss i mellom. Jeg tar mating av Florence, og Dixie tar vasking av urin og gi nærhet, varme og omsorg til kattungene sine 🙂 Matmor synes det er en helt grei arbeidsfordeling, selv om jeg vet det blir sene kvelder i 3 uker til 🙂 Det kan selvfølgelig plutselig løsne når hun blir sterkere, men her må man være tålmodig. Viktigste av alt er at Florence drikker av tåteflaska, og legger på seg!
 
 
Jeg forhørte meg litt hos et par abyssinervenner av meg. De mener at de to minste kattungene i F-kullet var født noen dager for tidlig. Siden jeg trodde at de var av fargen blå. Pelsfargen utvikles de siste dagene i drektighetsperioden til kattemammaen. Noe annet som tyder på at to av de minste kattungene var født noen dager for tidlig, er fordi den hunnkatten som døde og Florence var dårlig på å suge melk fra mamma Dixie sin patt.
 
 
Jeg la merke til at Florence bet/biter patten til mamma Dixie, og da kommer det ikke melk ut. Slike kattunger må man gi kattungemelkerstatning til, for det kan gå noen dager, uker før de får til å suge i stedet for å bite. Både den hunnkatten som døde og Florence var 70 gram da de ble født, Felicia var over 80 gram, og det var også Felix. En hunnkatt kan pare seg flere ganger når hun har løpetid, og da kan man få kattunger som er født litt for tidlig, og kattunger som er født på termin.
 
 
Nå har jeg 3 livssterke og kjempeherlige kattunger som er aktive, sloss litt om å få de beste pattene og som får masse varme og kjærlighet av mamma Dixie 🙂
 
 
Dixie er en kjempeflink katteamma, og det er tydelig å se at hun er stolt over kattungene sine 🙂 Dyr viser at de elsker ungene sine 🙂 Hun kommer inn på stua noen ganger for å hilse på Nadina (mormor til kattungene) og Elvis (pappa til kattungene). Så går hun inn på rommet og legger seg sammen med kattungene, vasker og steller dem 🙂 Det er kjemperørende å se det samspillet mellom kattemamma Dixie og kattungene 🙂
 
 

HER ER NOEN AV DE NYESTE BILDENE JEG HAR TATT AV DIXIE OG KATTUNGENE:

Felix, Felicia og Florence koser seg sammen med mamma Dixie <3 :)

Kattungene i mammas Dixie sin trygge favn <3 :)

Kattungene begynner å likne på noen marsjipangriser, og de har gode og runde mager 🙂

Hva er vel mer meditasjon å sitte å se på en kjempelykkelig kattemamma som ammer sine små kattunger <3 :)

Den kjempeherlige kattungetrioen til Dixie: Felix, Felicia og Florence <3 :)