Mannen min og jeg har vennepar som har unger i skolealder, og vi er tante og onkel til nieser og nevøer som selv har unger. Selv har jeg jobbet som faglærer på ungdomsskole. Det å jobbe med unger og ungdom var så meningsfylt jobb som jeg virkelig elsket, og det gav meg så mye ❤😊 17.mai for dem er en travel dag med programmet fullt. Slik er det for alle foreldre som har unger i skolealder.
 
 
Nå er 17.mai forbi. !7.mai er jo Norges nasjonaldag. Den dagen vi feirer at grunnloven ble stiftet i 1814 på Eidsvoll. Vi feirer at vi får lov til å bo et fritt land, at vi slipper å oppleve krig, sult og nød og vi har ytringsfrihet. 17.mai er en gledes dag, og vi gratulerer hverandre med dagen. Vi svarer: “Takk i like måte” 😊 Når vi møtes er det glede å spore i øynene til andre.
 
 
Før 17.mai hvert år er mange engasjerte i ulike diskusjoner om våre nye landsmenn kan få bruke bunad hvis de bærer hijab. Noen hisser seg opp at de nesten flyr i taket bare ved tanken på at en fremmedkulturell vil bære en bunad. Da er man svært så støttende til 17.mai som nasjonaldag. Hm…. Er vi etnisk Norske nordmenn virkelig så trofaste mot nasjonaldagen vår 17.mai som vi vil ha det til?
 
 
Noe jeg reagerer på er når jeg hører at voksne nordmenn sier at de ikke orker eller gidder å feiere 17.mai. De bare misliker 17.mai. Av ren høflighet henger de opp det Norske flagget bare for å markere at det er Norges nasjonaldag. Disse vet å flagge sin misnøye høyt også. Jeg aksepterer deres meninger fullt ut så lenge de ikke har unger. Da har de ingen andre enn seg selv å ta hensyn til.
 
 
Noe jeg personlig reagerer reagerer på, er når jeg hører etnisk Norske foreldre i nærvær av sine unger si at de misliker 17.mai sterkt. De nærmest høylytt sukker og stønner over tanken på 17.mai.
 
 
Kanskje har de flere unger som skal gå i skoletog, og kanskje de har en oppgave på skolens 17-mai-tilstelning som de må gjøre. Klart det blir en travel og stressende dag for de fleste foreldre på en slik dag. Likevel må de være klar over at unger observerer foreldrenes holdninger, og unger oppdager og skjønner fort at foreldrene ikke liker dagen.
 
 
Så har jeg hørt mange Norske unger fra de er 10-11 år gamle som sier at de ikke orker eller gidder å gå i skoletoget. Har også hørt at noen sier at ikke bryr seg om 17.mai-feiring. Jeg spurte en 11 år gammel gutt hva han gjorde en 17.mai i stedet for å gå i toget? Jo, han satt og spilte dataspill. Det samme har jeg hørt ungdommer som går på ungdomsskolen og videregående skole si. De sier at de ikke gidder å feire 17.mai, og at 17.mai er som en vanlig dag.
 
 
Har man eller holder man på å miste respekten for vår egen nasjonaldag med en del foreldres, ungdommer og unger sine holdninger om 17.mai?
 
 
Jeg er 100% sikker på at holdningene om 17.mai-feiringen til en 10-11 år gammel unge og til tenåringer gjenspeiler foreldrenes holdninger. Hvis foreldrene åpenlyst gjennom mange år har vist og sagt at de misliker 17.mai vil ungene automatisk bli påvirket av dette. Dessverre 😒
 
 
Alle forstår at 17.mai for en familie med unger er en stressende dag. Foreldre skal huske på at 17.maifeiringen sammen med ungene sine er noe man gjør i noen år frem til ungene er så store at de klarer seg selv. Når ungene er små så bør foreldrene sette sin egen egoisme og negative følelser angående 17.mai til sides slik at ungene kan få et positivt forhold til nasjonaldagen.
 
 
Har lagt merke til at unger med innvandrerbakgrunn er de som virkelig gleder seg over å feire 17.mai, og det er kjemperørende å se ❤😊
 
 
Jeg husker på da jeg vokste opp. Vi våknet tidlig om morgenen med sommerfugler i magen. Da var det ikke noe som het at man ikke ville eller orket å gå i 17.mai tog. Læreren vår gikk i skoletoget sammen klassen vår, og høydepunkt i skoletoget var å rope: “Hurra” til de vi kjente som stod og så på toget 😊 Den gangen var 17.mai ingen fridag for lærerne. Etter noen år ble 17.mai en fridag for lærerne, og da merket man at holdningene om 17.mai forandret seg hos både foreldre, unger og tenåringer. Etter barnetoget var ferdig var det å gå i borgertog. Det var også kjempemoro, og det synes jeg fremdeles den dag i dag 😊
 
 
Da jeg jobbet som lærer ved ungdomsskolen så gikk jeg alltid i skoletoget sammen med mine kollegaer og elevene. Elevene som gikk i skoletoget syntes det var kjempekoselig at vi lærerne gikk sammen dem. Det ble på en måte et felleskap om nasjonaldagen vår. Flere av mine venner som jobber som lærere i dag stiller alltid opp for å gå i 17.mai tog sammen elevene på skolen.
 
 
Holder vi virkelig på å miste respekten for 17.mai som Nasjonaldag siden en god del unger og tenåringer sier de ikke gidder å gå i 17.mai tog, og at de sier at de ikke bryr seg om at det vår nasjonaldag? Denne holdningen kommer fra et sted, og personlig er jeg 100% sikker på foreldrene deres sine holdninger er med på å påvirke dem negativt.
 
 
Foreldrene mine var alltid med i til byen for å se på oss når vi skulle gå i skoletoget og borgertoget. Det var først da jeg gikk 8. eller 9.klasse på ungdomsskolen at foreldrene mine spurte meg om det var greit at jeg kunne dra til byen alene uten dem 17.mai. Da var vi flere venninner som dro til byen sammen for å gå i skoletoget og i borgertoget. Foreldrene var da hjemme og ordnet i stand til 17.mai-selskap hjemme, eller så var vi i 17.mai-selskap til andre. Det varierte fra år til år. Vi hørte aldri at foreldrene klaget over at det var stressende å være med oss til byen 17.mai. Aldri!
 
 
Jeg mener det er på tide med en holdningsendring fra foreldre slik at den oppvoksende generasjon kan verdsette vår nasjonaldag mer enn noen gjør.