Hva vektlegger du i ordene “unnskyld” og “tilgi”? Jeg personlig mener at ordet “unnskyld” er et overfladisk ord som vi bruker f.eks. når vi ubevisst har skumplet bort i en medpassasjer på bussen, eller ubevisst skumplet bort en på gaten. Da sier vi nokså med den gang: “Åh unnskyld meg!”, før vi haster videre. Ordet “unnskyld” bruker vi også  hvis vi tuller og tøyser med hverandre, og kanskje komme til å si eller gjøre noe som kanskje gikk litt over streken. Hvis en person går litt over streken (ikke noe alvorlig), og vedkommende sier “unnskyld”, regner vi med at vedkommende ikke sier eller gjør den samme feilen igjen.

Vi kan bruke ordet “unnskyld” hvis vi har glemt noe, eller hvis vi kommer noen minutter etter avtalt tid på besøk til noen.

Hva hvis noen av vennene våre tar én liten “hvit løgn”?  De aller fleste av oss godtar “hvite løgner”, fordi vi mener at de blir brukt i nødløsning. Kanskje for å skåne en person, skåne omgivelsene eller rett og slett fordi vedkommende rett og slett ikke tørr å fortelle at han/hun har problem. 

La meg ta et eksempel på hva jeg mener hva som er “hvit løgn”. Du og venninnen din avtaler at dere ønsker å dra på en pub på en fredagskveld. Venninnen din sier at hun har lyst til å være med, og dere avtaler tid og sted for når dere skal møtes.

Dagen kommer, og du forbereder deg på å treffe venninnen din. Venninnen din oppdager plutselig at hun ikke råd til å være med på puben. Dette tør hun ikke å fortelle deg, fordi hun synes det er ekkelt ovenfor deg at du skal vite at hun ikke har råd. Venninnen din og ringer deg og tar en liten “hvit løgn” om at hun får besøk. I ettertid oppdager du at dette ikke var tilfelle. Selvsagt blir du skuffet der og da for at hun ikke fortalte sannheten, og venninnen din ber deg om unnskyldning. Du tar i mot unnskyldningen, men du håper på at hun kan stole såpass på deg som venninne at hun ved en senere anledning kan fortelle deg at hun kanskje har dårlig økonomi. 

Denne typen “hvit løgn” er jo ikke alvorlig, selv om det er løgn, for løgnen ble fortalt som en unnskyldning for å slippe å fortelle at man har dårlig råd. Unnskyldning for slike “hvite løgner” godtar vi, fordi vi alle kan sette oss inn i situasjonen. 

Personlig for meg er ordet : “Tilgi” noe som er personlig og dypere forankret i oss mennesker. Vi kan tilgi en person eller en handling som utføres av vedkommende.

Hva forventer du når noen ber deg om tilgivelse? Jeg forventer at vedkommende skal mene det fult og helt, og ikke si “kan du tilgi meg” på samme måte som når man skumper bort i en fremmed på gaten. 

Når noen ønsker å be oss om tilgivelse har han/hun gjort noe mer alvorlig, og som vi har blitt kjempeskuffet og såret for. Jeg har lett for å godta hvis noen ber meg om tilgivelse, men personen som ber meg om tilgivelse må virkelig mene at han/hun har gjort seg fortjent til å få fornyet tillit! 

En slik hendelse har jeg heldigvis opplevd kun en gang. Det er nå 8 år siden dette skjedde.

To av mine nærmeste venninne (en venninne fra abyssinermiljøet) og min barndomsvenninne (som har katt fra mitt abyssineroppdrett) og jeg hadde kontakt med en person. Alle tre visste av vedkommende fra det samme miljøet.

Vi oppdaget at vedkommende var sjalu på oss, og det vistes kjempegodt. Etter en stund begynte vedkommende å sette oss opp i mot hverandre. Til meg kunne hun lyve om de to andre, og omvendt ovenfor de andre. Dessverre for vedkommende har vi 3 alltid hatt kjempegod kontakt med hverandre, og vi pratet sammen. Vi begynte å ane uro da hver og en av oss fikk servert løgner om en av de andre som vi ikke fikk til å stemme, og vi skjønte alle 3 at vi hadde vedkommende ville prøve å splitte oss. Situasjonen ble så ille at vi ønsket å bryte kontakten med vedkommende, men så var det den samvittigheten da. Vi 3 venninnene gikk flere runder før vi tok kontakt med vedkommende og sa fra at vi ikke ønsket mer kontakt. Selvsagt ble vedkommende sur. Vedkommende begynte da å baksnakke oss stygt til andre bekjente, men de trodde ikke på det vedkommende sa. Vi fikk høre hva vedkommende fortalte, og vi konfronterte vedkommende med det. Alle 3 var sint på vedkommende. Vedkommende lot oss være i 4-5 måneder.

Plutselig en dag mottok vi alle 3 hver vår blomsterbukett på døren med et kort hvor vedkommende skrev at han/hun var inderlig lei seg, og vedkommende lovet bot og bedring, og håpet at vi ville tilgi. Vedkommende forstod at vi hadde mistet tilliten til henne, og vedkommende var villig til å bygge den opp på nytt!

Mine to venninner og jeg pratet sammen. Jeg var nok den som var skeptisk til å gi vedkommende en ny sjanse, for muren av tillit var revet ned. Det vedkommende hadde sagt og gjort mot oss var kjempesårende! Etter mye frem og tilbake gikk jeg med på at vi skulle gi vedkommende en ny sjanse. 

Vi sa klart og tydelig i fra til vedkommende at vedkommende fikk kún én eneste sjanse til fra oss, og at vedkommende selv måtte bevise at muren av tillit kunne bygges opp igjen. Vi ville ikke høre én Vedkommende lovte bot og bedring, og ble kjempeglad for tilgivelsen vi gav henne.

Det hele gikk fint i 8 måneder. Så merket vi vedkommende sin sykelige sjalusi var der igjen. Vedkommende begynte nok en gang med å sette oss opp mot hverandre i forsøk på å splitte oss! Målet for vedkommende var å ha oss for seg selv. Vedkommende begynte nok en gang å spre sårende løgner om hver og en av oss til våre felles venner, og løgner om hverandre til en og en av oss.

Våre felles venner som kjente/kjenner oss 3 fortalte oss nøyaktig hva vedkommende hadde sagt om hver av oss, og det var ikke småtteri. Vi ble sjokkerte, sinte og lei oss! Det var på grensen til å være direkte æreskrenkelse!

Det verste som vedkommende gjorde var å ringe mannen til min ene venninne å fortelle ham at hun var utro. Hvem gjør noe sånt da? Venninnen min ble kjempesint!

Til meg forfattet vedkommende et brev som visstnok skulle være skrevet av mine to venninner. I brevet stod det skrevet at de ikke ville ha kontakt med meg lengre. Vedkommende hadde signert med deres navn. Da jeg mottok brevet kontaktet jeg vennene mine, og viste dem brevet. De ble kjempesint på vedkommende, og de konfronterte vedkommende med det.

Etter dette bestemte vi oss alle tre for å bryte vennskapet med vedkommende, og det sa vi til vedkommende også. Vi fortalte vedkommende at muren av tillit til vedkommende var totalt brutt ned, og at vi aldri kom til å stole på vedkommende mer! Vedkommende tryglet og ba om å få en ny sjanse, men alle tre var vi 100% enige om at sjansene var forspilt for ny tillit fra oss!

Etter dette har vi ikke sett eller hørt noe fra vedkommende. Det eneste vi vet er at vedkommende har meldt seg helt ut fra alt. I følge folk innen miljøet som vi kjenner, var ikke første gangen noe slikt hadde hendt. Noe lignende hadde hendt noen få år før vi traff vedkommende. Vedkommende er ikke lengre i miljøet hvor vi ble kjent.

Spørsmålet er jo egentlig hvor ofte man skal tilgi en person hvis vedkommende sårer deg med vilje? Personlig har alltid sagt at jeg tilgir kun én gang. Da gir jeg vedkommende én sjanse til, for jeg tror på det gode i alle mennesker inntil det motsatte er bevist! Hvis da vedkommende sårer meg bevisst igjen, får han/hun ikke ny sjanse fra meg, for da har jeg mistet tilliten til vedkommende.

Tillit er det første bud når man velger å tilgi en person som har såret deg. Hvis da vedkommende sårer meg igjen med vilje, mener jeg at vedkommende misbruker ordet “å tilgi”. Da blir ordet “å tilgi” en tom frase som vedkommende lirer ut av seg. 

Flere har sagt i ettertid at de ikke skjønner hvorfor vi tre valgte å tilgi vedkommende første gangen, fordi vi måtte jo forstå at vedkommende ikke var til å stole på. I ettertid har mine to venninner og jeg skjønt hva de mente når de sa det. 

Løgn er noe som de aller, aller fleste mennesker avskyr, og løgn bryter ned en mur av tillit. Ingen vil noen gang stole på noen som lyver. 

Personlig for meg har ordet “unnskyld” og “tilgi” to forskjellige meninger, og jeg vektlegger en dypere mening, noe ekte og ærlig bak ordet “tilgi”.