Vi er mange som av en eller annen årsak sliter med en eller annen usynlig sykdom, enten psykisk eller fysisk. Disse usynlige sykdommene kan man ikke se på oss. Mange av oss som sliter med usynlige sykdommer blir også uføretrygdet.
 
 
Jeg er 100% sikker på at de fleste av oss som blir uføretrygdet skulle ønsket å være i jobb, men p.g.a helsa vi mer eller mindre nok med å fungere i hverdagen på hver vår måte.
 
 
Det er ikke bare å knipse med fingrene for å få uføretrygd. Vi må igjennom måneds- og åresvis med arbeidsavklaring gjennom NAV. Denne arbeidsavklaringen tar tid, og tærer på psyken til mange å gå igjennom denne prosessen. Mange kronisk syke får avslag fra NAV på sine søknader om uføretrygd, og de må kjempe runden med nye legeattester til uføresøknadene sine.
 
 
Jeg har stor forståelse for at det er strengt å motta uføretrygd, og slik må det være slik at vi som har en form for kronisk psykisk- eller fysisk sykdom kan få det vi har krav på.
 
 
Når vi har fått vår uføretrygd innvilget skulle man tro at alt var greit. I hvert fall for min personlig er det av mannen min, familien min, slekten, de nærmeste vennene mine og andre som er uføretrygdet jeg møter aksept og forståelse.
 
 
Dessverre er det slik at noen som selv ikke er uføretrygdet har en stereotyp oppfatning av hvordan vi som uføretrygdet skal leve livene våre. Jeg synes det virker som om de som har en synlig sykdom får mer forståelse for at de er uføretrygdet enn vi som har en skjult kronisk sykdom.
 
 
Det virker som om de forventer at vi som er uføretrygdet p.g.a en usynlig sykdom skal sitte hjemme og ikke ha et liv.
 
 
Dersom vi viser at vi har bra dager får vi fort kommentarer for at vi viser at vi har det bra. Dette kaller jeg for å være totalt uvitende! Jeg har selv opplevd at jeg har mottatt kommentarer fra uvitende at når jeg klarer å være med å synge i 2 kor, delta på konserter eller når de ser at jeg trener og går turer mener de at jeg kan gå ut i jobb. Jeg vet flere andre uføretrygdete også forteller at de har fått liknende kommentarer.
 
 
Personlig så preller slike kommentarer av, for det forteller meg at de som har slike holdninger ikke har kunnskap om helse- og kroniske sykdommer.
 
 
Alle vi som er uføretrygdet p.g.a en eller annen kronisk sykdom synlig eller usynlig sykdom er uføretrygdet fordi vi ikke har helse til å stå i en jobb. Det er mer enn nok jobb helsemessig for oss å fungere på hjemmebane slik at vi kan ta vare på ektefeller, familie, barn, slekt og venner.
 
 
Vi som sliter med helsemessige utfordringer bruker faktisk mer energi på grunn av smerter, utslitthet o.s.v enn de som er friske til å uføre våre daglige gjøremål. Dette fører til at vi må hente oss inn igjen. 2 1/2 time på korøvelse en kveld i uken kan ikke sammenliknes med 8,5 timers arbeidsdag 5 dager i uken. Man kan si at vi som er kronisk syke jobber med oss selv 24/7 på hver vår måte psykisk eller fysisk.
 
 
Vi som er uføretrygdet på grunn av våre sykdommer har også behov i likhet med de som er arbeidsfør behov for å ha et sosialt liv. Sosialt fellesskap, glede, latter og en godt liv er noe vi som er uføretrygdete har behov for. Vi som er uføretrygdete har ikke den daglige kontakten med arbeidskollegaer som de arbeidsføre har.
 
 
Det at vi smiler og viser at vi kan ha det bra er ikke ensbetydende med at vi kan stå i en jobb. Hadde vi som har helseutfordringer stått i en jobb hadde mange av oss ikke fungert på hjemmebane. Da hadde vi brukt opp all vår energi og overskudd til å holde ut en arbeidsdag, og mange hadde mest sannsynlig ikke klart noen ting på fritiden.
 
 
På mitt siste møte med NAV før jeg skulle bli uføretrygdet sa min saksbehandler til meg: “Jeg er ikke redd for at du kommer til å sitte i sofaen og synes synd på deg selv, for du har et aktivt liv med mange interesser og dine interesser må du dyrke videre”.
 
 
Disse ordene som min saksbehandler på NAV sa til meg, viser at NAV også ønsker at de som blir uføretrygdet skal ha et bra liv når man er uføretrygdet. Felles for oss uføretrygdete er at vi klarer å ha en aktiv hverdag ut fra våre premisser og forutsetninger. Ingen av våre sykdommer er like, og ingen av oss er vi uføretrygdete av samme årsak.
 
 
Så til dere uvitende som måtte ha en oppfatning at vi som er uføre er friske nok til å jobbe når dere ser at vi smiler, ler, er aktive, forteller at vi har det bra, har hobbyer som vi dyrker eller er sosiale må virkelig sette dere inn i hvordan andre mennesker har det. Da håper jeg at dere ikke har en jobb hvor dere jobber med mennesker.