TANKER OMKRING HVA SOM ER KRANGLING, OG HVA SOM ER UVENNSKAP?

Alle har vi en eller annen gang i livene våre opplevd å bli uvenner med en eller annen venn som vi kjenner godt, og noen som kanskje ikke stod oss så nær.

Tenk bare på når vi var små, og vi lekte sammen ei venninne. Det hente at min venninne og jeg begynte å krangle fordi vi ville ha den samme dukken, vi ville ha den sykkelen eller ha de samme lekene. Begge løp hjem hver til sitt og gråt og klaget over hvor ille den andre var, mens foreldrene våre prøvde å få oversikt over hva som hadde skjedd. Krangelen ble jo utløst av en liten bagatell, og det tenker jeg foreldrene våre tenkte også. Kanskje etter 1 – 2 timer kom venninnen din og ringte på døren, eller du gikk og ringte på døren til venninnen din. Dere spurte hverandre om dere skulle bli venner igjen, og leken var i gang, og glemt var den to timers uvennskapet mellom oss 🙂

Jeg tror at som unger hadde vi mer åpent sinn, og derfor var det lettere å spørre om man skulle bli venner igjen. Ikke var det så nøye hvem sin skyld det var heller. Når man blir eldre blir vi mer opptatt av unødvendige bagateller når det krangles. Disse bagatellene irriterer man seg over. 

Hva er en krangel da? 

Det finnes ingen definisjoner på ordet “Krangling”

Kilde: http://no.wiktionary.org/wiki/krangle

“Jeg vil likevel prøve å definere ordet krangling ut fra personlige opplevelser med ordet: 

Krangling kan være en videreføring av en diskusjon/debatt, og som foregår mellom to eller flere parter enten i det virkelige eller på internett,.

Når diskusjonen har utartet seg til en krangel, kan det være fordi en eller flere parter i den opprinnelige diskusjonen ikke er enige med hverandre i sitt synspunkt på det som diskuteres. En eller flere parter i diskusjonen/debatten nekter å gi seg i å argumentere for sine synspunkt, fordi vedkommende mener at han/hun har rett.

Partene i en krangel er ikke villige til å lempe på sine meninger. 

Når det krangles er det gjerne en opphisset stemning blant partene enn ved en diskusjon/debatt, og partene som er involvert ønsker gjerne støtte fra utenforstående.

I en krangel blir partene sinte på hverandre, og usaklige argumenter kan ofte forekomme.

Etter en krangel mellom parter kan det forekomme at noen av partene blir uvenner med hverandre, eller rett og slett ikke kommer over ens.”

Selv hater jeg krangling, men hvis jeg føler at jeg, noen i familien min og vennene blir urettferdig behandlet, sier jeg klart i fra hva jeg mener, for så å trekke meg unna! Krangling fører ikke noe godt med seg! 

Hva er så uvennskap?

Det er nå to kamerater/venninner rett og slett ikke er venner mer. Uvennskap skjer som regel når det har foregått en krangel eller en uoverensstemmelse mellom partene. Partene er så uenige at de sinte og irriterte på hverandre, og ingen av partene er lydhøre for hva den andre har å si. Uoverensstemmelsen låser seg mellom dem. 

Det sies at et uvennskap mellom to stk er en sak som må sees fra to sider. I de aller fleste tilfellene stemmer det! Begge parter sier og gjør ting som ikke burde blitt sagt og gjort. Der og da innser man ikke det selv. Det begge parter ønsker er å komme seg bort eller ha “time out” fra hverandre for en periode til ting har fått roet seg. 

Jeg har hørt noen fortelle at de har blitt så uvenner med en person at de ikke har snakket med vedkommende 20 – 30 år! I slike tilfeller mener og tror jeg at den ene parten er så sta og langsint, slik at han/hun ikke evner det å være ydmyk i forhold til vedkommende han/hun ble uvenner med. 

Likevel vil jeg ikke stikke under en stol å si at det fult og helt kan være den andre parten sin feil også for at man blir uvenner med en person! 

I mitt liv har jeg blitt uvenner med 3 stk (2 stk som jeg kjenner personlig, og en blogger som jeg overhodet ikke kjenner eller har truffet). 

Det gjør kjempevondt å være uvenner med en venn/venninne, for situasjonen blir så anstrengt mellom partene. Når man er uvenner vil man jo helst ikke ha noe å gjøre med vedkommende en periode, og man går gjerne store omveier for å slippe å se vedkommende. 

Hvorfor vil man unngå hverandre da? Det tror jeg kommer av at begge parter er såret og skuffet over hverandre. 

Heldigvis og takk og lov fikk jeg ordnet opp i uvennskapet med de to som jeg kjente personlig. 

Uvennskap nr.1: 

Var en klassevenninne som jeg gikk sammen med på videregående skole. I klassen vår var hun fra første stund den som alltid var negativ til absolutt alt! Alt var bare: “Æsj”, “Isj”, “Huff”, “Jeg gidder ikke”, “Jeg vil ikke”, “Kjedelig”, “Barnslig” osv. Hun trakk seg bort i fra klassemiljøet, og holdt seg for seg selv. Vi prøvde alt for å få henne med, men da var hun negativ. Til slutt gav vi opp, for ingenting nyttet. Hver gang vi snakket til henne fikk vi til svar: “Det bryr ikke deg”, “Ja” eller “Nei”. I dag ser jeg og skjønner jeg at jenta var sjenert, men i en alder av 16-17 år forstod jeg ikke det. 

Slike personer er for mange av oss det som kanskje kan kalles for energivampyrer, for de suger energien ut av deg.

Når hun var så negativ i alt som foregikk, ble vi også usikker på henne. Vi visste aldri hvilket humør hun var i, og vår usikkerhet mot henne gjorde jo til at vi fikk litt piggene ute. Hun merket jo også at vi hadde piggene ute ovenfor henne, og hun merket jo også at vi var usikker på henne. Det er det jeg skjønner i dag som voksen, men ikke når jeg var 16-17 år gammel. 

Uvennskapet vårt skjedde da vi skulle skrive en oppgave to og to for å levere inn. Dette var i 2.klasse på videregående skole, og det var i et av avgangsfagene våre. Jeg husker kjempegodt at vi ble satt sammen to og to etter alfabetet. Den dagen vi skulle få oppgaven utdelt ble jeg syk. Jeg fikk dobbeltsidig lungebetennelse, men visste at min klassevenninne og jeg skulle jobbe sammen. 

Når jeg begynte å bli såpass frisk igjen at jeg var oppegående prøvde jeg å ringe hjem til henne flere ganger for å få høre hvordan vi skulle fordele oppgaven mellom oss. Jeg fikk aldri tak i henne på telefonen, og jeg husker godt at jeg prøvde og prøvde, men ingen svar. 

Etter de to ukene jeg hadde vært syk kom jeg tilbake til skolen, og jeg kontaktet min klassevenninne for å høre om hvordan vi skulle fordele oppgaven mellom oss, og jeg sa tydelig i fra om at vi skulle fordele oppgaven likt mellom oss. Da jeg spurte henne om det, fikk jeg til svar: “Det bryr ikke deg!”. Jeg ble stående lamslått, for jeg hadde ikke forventet et slikt svar. Jeg husker godt at jeg spurte henne om vi skulle gå på biblioteket for å jobbe med oppgaven vår etter skoletid, men fikk til svar: “Jeg gidder ikke!”

Hver gang jeg spurte henne om vi skulle jobbe med oppgaven så fikk jeg negativt svar, og jeg var litt småstressa for at vi ikke skulle få levert inn. Jeg pratet med faglærer om dette, og han sa at jeg kunne få skrive oppgaven alene hvis hun ikke ville samarbeide. 

Ukene gikk frem mot innlevering, men jeg fikk bare ikke kontakt med henne, fordi hun snakket jo ikke, og hun var bare så negativ og sur. Jeg hadde da begynt på å skrive oppgaven min alene, og fikk to dager ekstra til å gjøre den ferdig. 

Dagen for innlevering kom, og når faglæreren skulle samle inn oppgaven leverte min klassevenninne inn en oppgave hun hadde skrevet. Jeg ble helt satt ut, for dette visste jeg ikke noe om, og læreren sa: “Flott at det ordnet seg at dere to skrev oppgaven sammen”. Klassevenninnen min svarer: “Nei denne oppgaven er ikke Toril med på, for jeg har skrevet den alene”. Faglærer ble irritert å sa til klassevenninnen min: “Dere skulle skrive oppgaven to og to, og du har skrevet den alene uten å spørre om det var i orden”. 

Jeg husker jeg ble kjempesint, og tok henne til side og sa noen velvalgte ord om at jeg var kjempeskuffet over at hun hadde gått bak ryggen min, og ikke sagt noe. Hun så på meg, og sa ikke noe. Etter dette snakket jeg ikke til henne i det hele tatt, og jeg prøvde å overse henne så langt som over hodet mulig. Flere av våre klassevenninner var også irriterte på henne, fordi de hadde opplevd noe liknende i andre fag. Dette skjedde rundt påsketider i 2.klasse. 

Først da vi kom i til påske i 3.klasse satte vi oss ned i kantinen, og hun fortalte at hun var lei seg for det som skjedde. Hun spurte om vi kunne være venner igjen, og selvfølgelig sa jeg ja til det. Jeg hadde ikke hjerte til å gå rundt å bære nag til henne, for jeg forstod mer og mer at hennes væremåte skyldtes ekstrem usikkerhet i forhold til jevnaldrende på. Hun fortalte at hun hadde blitt mobbet på barne- og ungdomsskolen pga hun stammet, og dette fortalte hun ikke til en sjel. Hennes valg var derfor å unngå å prate med oss klassekamerater ved bare å svare korte svar til oss, og å trekke seg tilbake for å unngå å prate. Jeg husker vi gav hverandre en stor klem. Hun fortalte at hun var redd for å be meg om unnskyldning, for hun var redd for at jeg ikke ville godta den. Selvfølgelig ville jeg det, for jeg hadde det kjempevondt inni meg da vi var uvenner. 

Etter vi gikk ut fra videregående skole har vi hatt kjempegod kontakt. Hun har besøkt meg flere ganger, og jeg har besøkt henne. Vi treffes jevnlig over en kopp kaffe 🙂 Hun er gift, har fire kjempeflotte unger og hun og familien bor her i Trondheim.  

Uvennskap nr.2: 

Jeg har som sagt jobbet som dirigent for et ungdomskor i mange år, og der har jeg kommet i kontakt med kjempeflotte og fantastsike ungdommer i alderen 13-20 år. Ungdommene som var med i koret gav mye av seg selv, og de hadde kjempemasse energi, de hadde flust opp med godt humør og var kreative!

Som dirigent for et ungdomskor er man ikke bare en dirigent, men man må også være der for ungdommene når de trenger en på prate med. Ungdommene i koret jeg dirigerte kom til koret med ulik bakgrunn. I koret var det ungdommer som slet på hjemmebane, ungdommer som slet med å tilpasse seg jevnaldrende, ungdommer som holdt på å havne på skråplanet, ungdommer som brant for idrett, men én ting hadde de felles, og det var at de likte å synge. 

Det var ikke bare én gang jeg som dirigent og de andre lederne måtte tørste ungdommene når de kom på øvelsen med kjærlighetssorg.

Alle ungdommene som var med i koret fortalte at koret gav dem noe, og de fikk mer selvtillit gjennom ulike oppgaver som de fikk i koret. 

En av ungdommene som fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt var ei kjempeherlig og søt jente (13-14 år den gangen). Grunnen til at hun fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt var fordi hun virket så sårbar, men samtidig tøff på en sårbar måte.

Dessverre hadde hun opplevd det som mange barn og ungdommer har opplevd, nemlig mobbing 🙁 Slikt river hjertet mitt i stykker når jeg vet at de er blitt mobbet, og jeg har lyst til å bare klemme rundt barna og ungdommene å si til dem at mobbingen er ikke deres feil, men de som mobber! Samtidig får jeg lyst å filleriste mobberne! 

Hovedregelen i ungdomskoret var at mobbing ikke skulle skje, og hvis vi oppdaget mobbing ble mobberen kastet ut av koret, og foreldrene varslet!

Hun var ei kjempeflott og herlig tenåringsjente på alle måter, og hun var åpen og tillitsfull mot oss voksne i koret. De andre ungdommene i koret likte henne kjempegodt, og hun ble godt tatt i mot av dem 🙂 Hun var en av gjengen som alle andre, og hun hang sammen med vennegjengen sin 🙂 I tillegg hadde hun en kjempeflott sangstemme 🙂

Når man som dirigent for ungdommer i et ungdomskor ser at ungdommene trives, og finner sin plass i koret er det kjemperørende, for da vet man at ungdommene kommer til å få noen fine år som de kan ha med seg senere som ballast i livet 🙂 

Den jenta der fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt <3 

Jeg sluttet som dirigent for ungdomskoret i 2003, og jeg tenker ofte på hvordan det går i dag med de ungdommene som var med i ungdomskoret. 

Med hånden på hjertet si at det er denne jenta jeg har tenkt mest på når jeg tenkte på ungdommene som var med i det ungdomskoret nettopp fordi hun hadde en slik spesiell plass i hjertet mitt. 

Selv om vi da bodde i samme by hendte det av og til at vi traff hverandre når vi ventet på bussen, eller at det ble noen “Heier” på Nordre en lørdag formiddag. Det var ikke så ofte, men ofte nok til at jeg fikk høre siste nytt om henne og noen av de andre ungdommene. Dette var før facebook kom. 

Når det snart 25 år siden hun var med i ungdomskoret. Jenta er voksen i dag, og hun er samboer. De bor ikke i Trondheim. Jeg har ikke sett henne siden hun gikk på videregående skole her i byen, og det begynner å bli noen år siden!

Etter facebook kom fikk jeg kontakt med de aller fleste av ungdommene (også denne jenta) som sang i koret på facebook, og det var kjempekoselig 🙂 Det er kjempekoselig å se hvordan det går med dem. Flere og flere av ungdommene som var med har begynt å få unger, og det er kjempekoselig å se ungene deres 🙂

Hun ungdomskorjenta har en kjempefin blogg som hun har hatt i mange år! Det som kjennetegner henne som blogger er at hun er en allsidig blogger. Hun er kjempeflink til å ta fine og hverdagslige og kjempekoselige bilder, og ikke minst hun er kjempeflink til å skrive og skape tekster! Der har hun et kjempestort talent! 

Det som skjedde mellom oss skjedde for 2-3 år siden. Vi kom inn på samme blogg hvor det foregikk en uoverensstemmelse mellom noen bloggere. Jeg tok vel parti med den ene parten, og hun den andre. Det endte med at vi ble sinte på hverandre begge to, og det la vel ingen av oss skjul på. 

I stedet for å diskutere med hverandre offentlig på en annens blogg, kontaktet vi hverandre på facebook, og skrev private chatmeldinger til hverandre. Tror det var bortkastet for begge to. Hun var sinna på meg, og jeg sint på henne. Jeg slettet henne som venn fra facebook, og vi holdt oss unna hverandre.

Skal innrømme at det var en kjempevond tid for både henne og meg, og for min del var det fordi hun alltid hadde hatt en spesiell plass i hjertet mitt fra hun var 13-14 år! 

Jeg holdt meg unna de bloggene hun pleide å kommentere på, og hun holdt seg unna bloggene hvor jeg pleide å kommentere på. Ingen av oss skrev noe nedsettende om den andre på våre egne blogger, og ingen skrev noe nedsettende om den andre på andres bogger!  

Vi kontaktet hverandre på facebook, og der fikk vi snakket skikkelig ut med hverandre, ordnet opp med hverandre, og begge ba vi hverandre om unnskyldning. Hvis hun hadde vært i samme rom som meg skulle jeg ha gitt henne en god klem! 

Begge to la den vonde tiden bak seg, og vi begynte å fokusere fremover. Det skal jeg love dere gjorde kjempegodt, og jeg ble kjempelettet <3 🙂

Etter vi skværet opp skrev hun et innlegg på bloggen sin om det 🙂 I blogginnlegget fortalte hun at hun var kjempeglad og lettet for at vi hadde skværet opp, og hun fortalte at det var som en tung stein som hadde falt ned fra skuldrene henne, og det skal jeg si var gjensidig! 

I disse to eksemplene mine skværet jeg opp med de som jeg kom på kan med. Det er en følelse som varmer innvendig, for når man ikke er på talefot med noen man kjenner har i hvert fall jeg det kjempevondt innvendig! 

Uvennskap nr.3:

Det er kun ét menneske som jeg er blitt uvenner med som jeg ikke har greid å ordne opp med. Vedkommende person kjenner jeg ikke personlig, for jeg har aldri truffet henne. Hun det gjelder er en 52 år gammel blogger. 

Det som skjedde begynte på min gamle blogg som jeg hadde, og det hele begynte i januar 2009. 4 av de bloggvennene som fulgte meg på bloggen i 2009, er fremdeles mine bloggvenner den dag i dag!

Jeg hadde skrevet et blogginnlegg med et tema jeg selv brant for. Diskusjonen gikk kjempefint, og alle bloggvennene og leserne som kommenterte på innlegget skrev saklige og begrunnede kommentarer.

 Noen var uenige med hva jeg mente, men de skrev det på en fin og begrunnet måte.

Så kommer denne bloggeren inn på bloggen min og kommenterer. Den første kommentaren hun skrev var usaklig og spydig. Alle mine bloggvenner som deltok på diskusjonen min sa det til henne at  de syntes hun kverulerte og var usaklig. Bloggeren tålte ikke at jeg og leserne mine sa i mot henne, og hun ble mer usaklig og ufin for hver kommentar. Til slutt endte det med at hun til usaklig personangrep mot meg. Det verste var at hun beskyldte meg for at jeg mobbet henne, noe jeg over hodet ikke hadde gjort! 

Hun ba en av mine blogglesere om å slutte å kommentere på bloggen min, for hvis hun så en kommentar til fra henne skulle bloggeren hevne seg. Min bloggvenninne skrev en kommentar til, og det gikk ikke mange minutter før denne bloggeren hadde skrevet et innlegg hvor hun skrev at jeg var en psykopat, og at hun ble mobbet og sjikanert på det groveste! Dette skapte reaksjoner, og hun slettet bloggen sin samme kveld. Et par dager senere dukket hun opp med ny blogg. Jeg hadde da blokkert ip-nummeret hennes fra å kommentere på bloggen min. 

Senere på våren 2009 prøvde jeg å ordne opp med henne på bloggen hennes. Vi sa unnskyld til hverandre. Jeg var lettet og glad for at vi hadde ordnet opp…

Det varte bare i en dag eller to. Da fortalte hun at hun trakk tilbake unnskyldningen hun hadde gitt meg, for hun sa at dette som hadde som skjedd var og ble min feil. Det var jeg som mobbet, sjikanerte og trakasserte henne på det groveste.

På bloggen sin stod hun på sitt, og hun skrev blogginnlegg som hun publiserte hvor hun beskyldte meg for å mobbe, trakassere og sjikanere henne på det groveste. Hun skrev på bloggen sin at hun aldri ville tilgi mobbere som meg. 

Da skjønte jeg at jeg ikke kom noen vei med denne bloggeren, og siden har vi ikke prøvd å ordne opp. 

Jeg har fire bloggvenner som fulgte bloggen min i 2009, og de fire er fremdeles mine bloggvenner den dag i dag! Alle de fire bloggvennene mine kommenterte på bloggen min den januardagen i 2009, og de sier at det ikke var min feil det som skjedde, men bloggerens egen feil. Det var hun som begynte å krangle og kverulere med oss! 

Årsaken til at vi ikke har fikk ordnet opp, var fordi at hun ikke var ydmyk nok til å innse sine egne feil. 

Det hadde ikke gjort meg noe å være ydmyk å be henne om unnskyldning, og sagt til henne at jeg kanskje ordla meg litt galt i innlegget mitt, men når man ikke møter ydmykhet tilbake, men når man får slengt midt i fleisen at alt sammen var min feil og beskyldninger om at man mobber, sjikanerer og trakasserer bloggeren grovt. Da er saken låst, og da nytter det ikke.

Jeg kan med sikkerhet si at ikke et menneske godtar å bli stemplet som en som mobber!  Det å bli stemplet som en mobber er sårende for den som får en slik alvorlig ubegrunnet beskyldning rettet mot seg. 

Fremdeles den dag i dag har denne bloggeren et horn i siden til meg, men det får så være. Jeg er ikke lei meg for at vi ikke fikk ordnet opp, og det er fordi at jeg over hodet ikke kjenner vedkommende personlig, for meg er hun bare et navn og en person på blogg, og ikke noe annet enn det. 

Hvis hun hadde vært en person som jeg kjente personlig ville jeg synes at det var trist at man ikke kunne ordne opp med hverandre. 

Første bud når man skal skvære opp etter en krangel er ydmykhet! Det å være ydmyk til å lytte hva den andre parten har å si om situasjonen. Kanskje har den andre parten har opplevd situasjonen til uvennskapet helt annerledes, og det er kjempeviktig at den andre parten få lov til å fortelle det. 

Det å innrømme at man har skrevet, sagt eller gjort en feil er også kjempeviktig når man skal skvære opp med noen!

Ikke begynn å fordele skyld for hvem av dere som begynte. Det oppnår man ingenting ved.

Til slutt er rådet mitt og ikke dvele ved det som har skjedd. Se heller fremover, og ikke bakover. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...