Kjenner jeg blir nokså irritert og oppgitt når jeg de to siste dagene har lest flere oppdateringer på sosiale media som facebook og blogg hvor folk nærmest rakker ned på far til Ylva som har valgt å dele sin historie på sin egen facebookprofil!
 
 
Jeg skjønner kjempegodt at det er delte meninger om å dele slike private ting på sosiale medier som facebook og blogg, og jeg har stor forståelse for at mange har i mot dette!
 
 
Hvordan kan folk sitte å påstå at far til Ylva som valgte å dele sin historie på facebook har gjort dette for å få oppmerksomhet eller at han er oppmerksomhetssyk? De som kommer med slike påstander kjenner kanskje vedkommende en gang, og hva vet vel utenforstående (som ikke kjenner personen) om hva slags motiver vedkommende har for å dele sin historie på sin egen facebookside?
 
 
Personlig tviler jeg nokså sterkt på at far til Ylva hadde som mål å være oppmerksomhetssyk da han valgte å oppdatere om datterens sykdom på sin facebookside! Han var som alle foreldre ville ha vært opptatt av sin kjære datters vel og ve, og ønsket over alt på denne jord at datteren kunne bli frisk. Jeg tror han brukte sin facebookprofil for å oppdatere familie, slekt og venner om hvordan det gikk med datteren. I mine øyne ufarliggjorde han døden, og han opplevde døden som noe vakkert <3 Far til Ylva var/er engasjert i stiftelsen Sykehusbarn. Den opprettet far til Ylva og en annen far med et kreftsykt barn i 2011, og formålet er å bedre trivselstilbudet til alvorlig syke barn og unge som er innlagt på sykehus! Mange har villet sende Ylva og familien gaver, men foreldrene bedt om at folk heller støtter stiftelsen.
 
 
De fleste av oss har facebook, og vi bruker vår facebookside forskjellig. Noen velger å være forsiktige med hva de legger ut av opplysninger, mens andre igjen er åpne. Vi deler alt fra bilder, bryllup, skilsmisse, fødsel, barnedåp, når ungene begynner på skolen, konfirmasjon og når noen av våre nærmeste blir syke og dør. Foreldre oppdaterer familie, slekt og venner når ungene er syke, eller når vi er syke selv så oppdaterer vi våre facebookprofiler hvor vi skriver at vi er syke.
 
 
Det samme skjer også på mange av våre blogger. Facebook og blogg blir av mange brukt som en personlig dagbok, og hvis de som ønsker å bruke sin bloggene eller facebookprofilene sine som dagbøker er det kun deres eget valg. Ingen tvinger nettopp deg til å lese disse bloggene eller facebookprofilene!
 
 
Selv om mange kanskje reagerer på det, er det til syvende og sist de som gjør det sitt eget valg, og liker man det ikke er det så lett å gå videre til neste profil i stedet for å sitte å irritere og baktale de som gjør det!
 
 
Når far til Ylva valgte å dele sin historie om sykdommen til Ylva var det noe han selv valgte å gjøre, og dét på sin egen facebookprofil! I tillegg ønsket han jo å markedsføre stiftelsen Sykehusbarn som han har engasjert seg i, og vi vet jo at mange av oss selv reklamerer for sider og grupper vi er med i på facebook. Hvorfor skulle ikke faren til Ylva få lov til å gjøre det samme?
 
 
Slike historier som den far til Ylva har delt med oss griper de fleste av oss langt inn i sjelen, og vi synes synd på foreldrene som har syke barn. Ergo blir vi revet med. Vi ønsker å vise vår kjærlighet, omtanke, omsorg og støtte til disse foreldrene.
 
 
Jeg tror en av grunnene til at folk reagerer er fordi de er redde for følelsene sine som dukker opp når de ser slike profiler hvor en 6 – 7 åring kommer til å dø av kreft. De er kanskje redde for å møte følelsene sine i døren. Alle av oss har opplevd å miste noen som står oss nær, og kanskje noen har et traumatisk forhold til dette med døden, og av den grunn reagerer på at andre deler slike historier. Det skjønner jeg kjempegodt! Husk at nettopp dét er heller ingen grunn til å sitte å kritisere de som ønsker å dele disse historiene!
 
 
Uansett skal man huske på at når man kritiserer hva folk foretar seg på sin blogg eller på sin facebookprofil så er det ikke din facebookprofil, og du som leser velger selv om du vil lese det eller ikke. 
 
 
Du har flere valgalternativer hvis du leser en blogg eller facebookprofil du ikke liker:
 
 
1) Gå ut fra facebookprofilen eller bloggen, og finn en annen facebookprofil eller blogg som du liker bedre.

2) Aksepter at folk er forskjellige fra deg selv.
 
 
3)  Aksepter at folk ønsker å bruke bloggene eller facebookprofilene sine som personlig dagbok hvor de deler sine innerste tanker.
 
 
Tidligere i høst var det en ung blogger som la ut bilder av sin dødfødte datter på bloggen sin. Dette fikk hun dessverre masse pepper for hos mange bloggere. Mange syntes bildene var støtende, og det foregikk en heftig diskusjon rundt om hvor mange bloggere slaktet henne for å ha lagt ut bildene.
 
 
Jeg har selv lest bloggen til denne jenta, og leser man innleggene nøye kan man se at hun ønsket å dele sin historie fordi hun gikk lenge på overtid, og det kan være det som mest sannsynlig var årsaken til at babyen hennes døde i magen. Legene/jordmoren var påståelig om at det var en annen termin, men i følge bloggeren selv visste hun best når hun var gravid. Jeg synes det er kjempebra at hun deler sin historie, for leger/jordmødre har ikke alltid rett. Bloggeren er blitt beskyldt fra andre bloggere for å være oppmerksomhetssyk noe som hun selv har sagt ikke er tilfelle. Hun ønsket å dele sin historie for å hjelpe andre gravide!
 
 
Bildene av hennes dødfødte datter er sterke, men jeg har stor forståelse for at hun ønsker å dele dem. Hun måtte føde en baby som hun visste var dødfødt. Vanligvis skal jo en fødsel skal jo være en lykkedag for livet, men for henne og hennes kjæreste var det traumatisk og kjempetrist!
 
 
Alle førstegangsfødende foreldre tar bilder av sine nyfødte barn, og det valgte også denne bloggeren og hennes kjæreste å gjøre nettopp for å ha et minne av datteren sin. Bloggeren valgte å gjøre det som hjalp henne i sorgarbeidet over tapet av din kjære datter, og hun gjorde det som rett for seg selv!
 
 
Hva som er rett for en person å gjøre når man opplever å miste det kjæreste man eier, nemlig sitt elskede barn, trenger ikke være rett for deg! Jeg tror det er viktig å huske på at vi har hver vår måte å sørge på! Sorgen er ulik fra menneske til menneske! Noen mennesker ønsker å være åpne om livet og døden, mens andre ønsker ikke å dele dette med andre.
 
 
Mange mennesker sliter med forskjellige psykiske problemer og andre helsemessige problemer av ulik art, og noen velger bevisst å være åpne om det på facebookprofilene sine eller på sine blogger. Det er kanskje terapi for dem å skrive om sine psykiske lidelser eller hvis de har en annen sykdom. Da mener jeg at det siste de trenger er usaklig kritikk for at de ønsker å stå fram om dette. Jeg mener vi alle har godt av å lese historiene deres, og vi har alle noe å lære av å lese deres historier.
 
 
Selv har jeg flere som jeg kjenner som sliter med psykiske problemer, og et par av dem er veldig åpne på sine facebookprofiler om det de sliter med. Jeg har blitt kjempesjokkert ved et par tilfeller om hva folk kan få seg til å skrive på deres profiler når de selv velger å skrive om det de sliter med. Husker spesielt en kommentar på veggen til den ene jeg kjenner hvor det stod: “Hold dette for deg selv, for det er ingen som har interesse av å lese hva du sliter med”. Jeg ble kjempesint da jeg leste kommentaren, og vedkommende som skrev dette fikk også svar på tiltale! Det var til pass for vedkommende!
 
 
Hvorfor den unødvendige kritiseringen av hva de rundt oss foretar seg på sine egne facebooksider og blogger? Noe skyldes nok kanskje sjalusi. Det er mange som kanskje selv ikke tørr å være åpne på sine blogger eller facebooksider, og kanskje derfor sitter og kritiserer andre hva andre foretar seg.
 
 
Kan ikke folk slutte å bry seg med, og heller begynne å bry seg om? Så enkelt er det, men likevel så vanskelig, så vanskelig. Janteloven “Du skal ikke tro du er noe” er alt for mye utbredt på sosiale media, og det fører ikke noe godt med seg!