Som de fleste vet så har jeg siden 2016 holdt på med livsstilsendring hvor jeg har lagt om kostholdet mitt til et magert kosthold samt jeg begynte å trene.
 
 
Fra første dag har jeg vært bevisst på at jeg ikke ville oppgi verken vekt eller antall kalorier som jeg spiste til hvert måltid. Det har jeg ment hele tiden. Kaloriene er personlig lagt opp til meg og min treningsmengde.
 
 
Startvekta var nok vel 130 kg. Det er jeg 100% sikker på. I hvert fall var det ikke en sunn og god vekt. Måtte ta tak der og da for helsens skyld!
 
 
Jeg begynte først å trene 1 gang i uken, så 2 ganger og nå 3 ganger i uken. Hele tiden underveis måtte jeg justere på kaloribehovet for å være i balanse.
 
 
Jeg har ikke brukt vekt som målestokk ved min vektnedgang. Det er fordi jeg hele tiden er livredd for å få hodet mitt på gale tanker slik at jeg blir opptatt av tall. Når jeg har trent slik jeg har gjort disse årene har jeg fått mer muskler, og muskler veier mer enn fett. Derfor er det viktig å innstille seg på at 80 kg med muskler ikke er det samme som 80 kg uten muskler.
 
 
Jeg har brukt gamle klær som målestokk, og særlig et svart miniskjørt som jeg brukte sist da jeg veide mellom 70 og 80 kg. Det miniskjørtet har vært til stor motivasjon for meg å komme inni.
 
 
Sist gang jeg prøvde på meg skjørtet på meg fikk jeg til å ha det over hoften, trekke opp glidelåset og kneppe igjen knappen. Da forstod jeg at målet ikke var langt unna.
 
 
Jeg har vært i tenkeboksen om jeg skulle fortelle dette, men jeg er så ufattelig stolt at dere aner ikke. Har jo vært motstander av å dele bilder på bloggen min hvor jeg skulle oppgi vekten min underveis i prosessen, men jeg ønsker likevel å gjøre det.
 
 
Jeg skulle ha nye medisiner, og da måtte jeg veie meg. Fikk totalt panikk bare av tanken på å gå på vekta, for det kom frem mange vonde minner fra da jeg slanket med på en temmelig usunn måte i 2002/03.
 
 
Sykepleieren sa jeg kunne stå med hendene foran øynene slik at jeg slapp å se tallene. Hun fortalte hvor mye hun veide, og jeg var mentalt forberedt på at jeg var 90 kg+++++
 
 
I det jeg går på vekta utbryter sykepleieren: “Du veier mye mindre enn meg”. Da måtte jeg bare bryte mine prinsipper for å se, og vekta viste med klær på 81,7 kg 😀 I tillegg sa sykepleieren at vekta deres viste 2 kg for mye for å ha litt å gå på.
 
 
Jeg begynte å gråte, og jeg gav sykepleieren en stor klem. Tanken på det jeg har klart alene på egen hånd i samarbeid med fysioterapeut og fastlegen samt ved trening og sunt kosthold har ført til at jeg er har kommet meg under 100 kg. Litt av en merkedag!
 
 
Tenk i 2016 var jeg oppe i 130 kg, og nå 81 kg.
 
 
Nå må jeg få tak i meg en ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg for å stabilisere vekten min slik at kroppen kan bli vant med den nye vekten som jeg har jobbet så lenge for. Jeg nekter å gå opp igjen! Livsstilsendringen min med sunt og variert kosthold og trening skal vare livet ut!
 
 
Det andre er at jeg må lære meg å kjenne min nye kropp, for jeg begynner å merke en litt skummel tanke at hodet ikke forstår helt hva som har hendt med kroppen.
 
 
Når man er i 50-årene er det vanskeligere å gå ned i vekt, men jeg har klart det 🙂 Det er så ufattelig det jeg har klart 🙂
 
 
Når jeg kan så kan alle!
 
 

Jeg klarte å komme meg under 100 kg med god margin, og jeg er kjempestolt av meg selv 🙂